Trenger vi en enhetlig nordområdepolitikk?
Av Geir Hønneland og Jørgen Holten Jørgensen, forskere ved Fridtjof Nansens Institutt
En stortingsmelding om norsk nordområdepolitikk er varslet fra Utenriksdepartementet før påske. Meldingen er en lenge varslet oppfølging til Nordområdeutvalgets rapport ”Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene”, som kom i 2003. Nordområdeutvalget konkluderte med at Norge trenger en ny nordområdepolitikk: en ”formalisert, styrket politisk styring for å sikre overordnet nasjonal politikkutforming og -iverksetting for nordområdene”. Som en mulig løsning ble også nevnt å opprette en egen statsrådspost for nordområde­spørsmål. Mest interessant er det etter vår oppfatning at det i den senere tid synes å ha blitt et mantra i norske medier at vi mangler og trenger en helhetlig eller enhetlig nordområde­politikk. Nå sist slo Aftenposten (15. februar 2005) dette fast i underoverskriften til en ”Innsikt”-artikkel om norsk nordområdepolitikk: ”Nordområdene har alt, men vi mangler en enhetlig politikk.”
Har det blitt for lett å påstå at ”nordområdene har alt”? Er det riktig at vi mangler en helhetlig nordområdepolitikk? Og om vi mangler en slik politikk, ”trenger” vi den egentlig? Som nordområdeforskere er vi vel kjent med regionens rike ressursgrunnlag, men det er da ikke unikt at flere typer naturressurser er samlet i ett og samme område, herunder også i områder preget av ugjestmildt klima og vanskelig tilgjengelighet. Vi vil hevde at nyere norsk nordområde­debatt, i langt større grad enn mange vil erkjenne, trekker på gammel norsk polarromantikk. Når noen påstår at nordområdene ”har alt”, ”har framtiden foran seg” og liknende, vil de fleste nikke gjenkjennende uten å be om noen presisering av disse mildt sagt unyanserte påstanden. Nå er ikke dette noe særegent norsk fenomen. I russiske politiske kretser er det f.eks. ikke uvanlig å omtale nordområdene i et nærmest metafysisk perspektiv. De skal ha et slags guddommelig potensial som med nødvendighet vil utfolde seg etter hvert som historien skrider fram.
Så til spørsmålet om vi mangler en enhetlig nordområdepolitikk. Dette avføder selvsagt umiddelbart spørsmålet om hva en enhetlig nordområdepolitikk egentlig er. Nordområde­politikken er med nødvendighet mangefasettert. De europeiske nordområdene var en viktig arena for den kalde krigen mellom Sovjetunionen og vesten og har ikke mistet sin sikkerhets­politiske betydning fullstendig med overgangen til den nye tid. En demilitarisering av nord­områdene har imidlertid funnet sted både gjennom nedrustning og ved at områdene har blitt åsted for internasjonalt samarbeid på en rekke ikke-militære saksfelt. I vår del av verden har dette først og fremst kommet til uttrykk i Barentssamarbeidet mellom regionale enheter i Norge, Sverige, Finland og Russland. Kultur, utdanning og helse har blitt sentrale bestanddeler i norsk nordområdepolitikk. Nordområdepolitikk er også oljepolitikk, miljøpolitikk og fiskeripolitikk.
I Norge har Utenriksdepartementet et overordnet ansvar for å gjennomføre landets utenriks­politikk, slik denne formuleres av regjeringen. Samtidig har fagdepartementene fått en stadig større rolle i Norges forbindelser med utlandet. Det samme kan til en viss grad sies om myndigheter på regionalt og lokalt nivå. Særlig har fylkesmyndighetene i nord blitt engasjert i samarbeidet med Nordvest-Russland etter at den kalde krigen tok slutt. Fiskeridepartementet er i førersetet i fiskerisamarbeidet med Russland, og Miljøverndepartementet har samme stilling i samarbeidet på miljøsektoren. Utenriksdepartementet er imidlertid aldri langt unna, og vårt hovedinntrykk er at koordineringen mellom Utenriksdepartementet og fagdepartementene er mer preget av overordnet enighet og vennlig institusjonskamp enn av sololøp og kvelende byråkratiske stridigheter. Er dette ”enhetlig” politikk eller totalt fravær av det samme?
Hvis man da mener at norsk nordområdepolitikk mangler enhetlig preg, hva er så alternativet til dagens politiske organisering? Bør fiskeripolitikken og oljeutvinning inndras fra fagdepartementene og overføres til Utenriksdepartementet? Bør den forsiktige rollen fylkeskommunene i nord har fått, tilbakeføres til sentralt nivå? Bør vi opprette et eget nordområdedepartement med ansvar for norsk utenrikspolitikk i nordområdene? Det siste er selvsagt helt urealistisk – ideen om et slags utenrikspolitisk ”sidedepartement” er direkte komisk. Å inndra fagdepartementenes utenrikspolitiske engasjement er i praksis også helt urealistisk og neppe ønskelig, vil vel de fleste hevde når de bare får tenkt seg litt om.
Så hva er det de egentlig vil, de som etterlyser en enhetlig norsk nordområdepolitikk? Vår tolkning er at de mer enn noe annet ønsker politisk oppmerksomhet rundt sikkerhetspolisk og økonomisk viktige nærområder for Norge, i en tid da fredspolitikk og nødhjelp i fjernt­liggende strøk flagges sterkere i markedsføringen av merkevaren ”norsk utenrikspolitikk”. Kanskje ønsker de større økonomiske ressurser kanalisert nordover – Nordområdeutvalget foreslo f.eks. en ”nordområdemilliard” til gode formål i nord. Framfor alt mener vi imidlertid ropet om ”enhetlig nordområdepolitikk” reflekterer god gammeldags norsk polarromantikk mer enn noe egentlig ønske om sterkere styring fra Utenriksdepartementets side.
Vi skal ikke påstå at koordineringen av norsk nordområdepolitikk ikke kan bli bedre. Nordområdeutvalgets forslag om styrking på enkelte områder har absolutt noe for seg. Ideen om mer tydelig prioritering mellom ulike norske interesser som støter an mot hverandre i nordområdene likeså. Men noen revolusjon er neppe å vente når Utenriksdepartementet om kort tid legger fram sin stortingsmelding. Og, ærlig talt, gjør det noe?
(Trykket i Nordlys, 23. mars 2005)