DN publiserte 10. juni en kortere versjon av dette innlegget om havbunnsmineraler. Her publiserer Fridtjof Nansens Institutt den utvidede versjonen, der Hanna Mortensdatter Vandeskog og Ida Soltvedt Hvinden går grundigere inn i hvorfor Norge bør være varsom med å fremskynde åpningen for havbunnsmineraler.

Tilsvar til DN-kronikken «En ny rettsorden på havbunnen» av Hadia Tajik og Gisle Grønlie.

Av: Hanna Mortensdatter Vandeskog (samfunnsgeograf, tidligere masterstipendiat ved Fridtjof Nansen Institutt) og Ida Soltvedt Hvinden (PhD-stipendiat ved Fridtjof Nansen Institutt)

 

I DN 25. mai advarer Hadia Tajik og Gisle Grønlie mot kostnaden ved «norsk passivitet» i havbunnsmineralnæringen. De frykter at Stortingets beslutning fra 2025, om å utsette første konsesjonsrunde for havbunnsmineraler, vil gjøre at Norge havner bakpå i kappløpet for å utvinne kritiske mineraler fra havets dyp. Etter at USA i fjor gjorde det klart at de ville forbigå FNs havrettskonvensjon ved å åpne for utvinning på den internasjonale havbunnen under nasjonal jurisdiksjon, har presset for å starte kommersiell drift økt markant. 

At kritiske mineraler må komme et sted fra, er det vanskelig å være uenig i. Vi mener likevel at Tajik og Grønlie tegner et for enkelt bilde av havbunnsmineralnæringen internasjonalt og her hjemme. Dette gjelder særlig deres skissering av hva Norge kan og bør gjøre for å navigere en mer tilspisset geopolitisk situasjon på havbunnen.

Maktpolitisk pragmatisme

Et gjennomgående argument hos Tajik og Grønlie virker å være at i takt med at geopolitiske tungvekterstater som USA, Japan og Kina øker presset for å utvinne havbunnsmineraler, bør Norge og EU følge på. Dersom Norge sitter for lenge på gjerdet risikerer vi at «andre land, selskaper og rettsregimer beveger seg videre uten oss». 

I beste fall fremstår dette resonnementet som en underlig form for maktpolitisk pragmatisme, hvor det blir et poeng i seg selv at åpningen skal skje så raskt som mulig. Risikoen er i så fall at en fremskyndet prosess gjerne går på bekostning av muligheten til å innføre strenge krav til miljøbeskyttelse og økonomisk omfordeling. I verste fall risikerer det å gi legitimitet til et politisk landskap hvor stormaktspolitikk, tilsidesettelse av folkeretten og føre-var-prinsippet legger føringer for Norges politiske retning.

Norge og EU som motvekter til USA

Tajik og Grønlie trekker blant annet frem den internasjonale havbunnsmyndighetens (ISA) oppfordring til EU om å bidra til ferdigstillelse av det internasjonale regelverket for havbunnsmineraler. Uten et klart regelverk frykter ISA at utålmodige aktører vil fristes av USAs pågående forsøk på å forbigå folkeretten. Det Tajik og Grønlie ikke nevner er at EU-parlamentet i april vedtok en resolusjon hvor de ga sin støtte til et internasjonalt moratorium mot havbunnsmineralutvinning. Parlamentet sendte samtidig en sterk påminnelse til medlemslandene om deres juridiske plikt til å motsette seg ethvert forsøk på å neglisjere havrettskonvensjonen og den internasjonale havbunnsmyndigheten. 

Det kommer altså ikke tydelig frem i Tajik og Grønlies kronikk at norsk fremskyndelse av havbunnsmineralnæringen vil være i strid med EUs linje. Skal vi verne om folkeretten bør vi – heller enn å haste gjennom et uferdig regelverk – diskutere hva slags rolle Norge og EU sammen kan spille som motvekter når havrettskonvensjonen står i fare for å bli undergravd.

Aktiv deltakelse i ISA

Tajik og Grønlie skriver videre at det er all grunn til å tro at forholdene ligger til rette for å finne forekomster også i internasjonalt farvann noen få mil unna de norske funnene (Bananhullet), og at dersom Norge ikke er til stede reduseres våre muligheter til å påvirke standardene for aktivitet i våre nærområder. Rettighetene til havbunnsressurser er allerede avklart her gjennom Norges og nabostaters utvidede kontinentalsokler. Dersom Norge likevel skal påvirke standardene for og utviklingen av havbunnsmineralnæringen utenfor egen jurisdiksjon, bør dette først og fremst gjøres gjennom aktiv deltakelse i regelverksutviklingen som foregår i ISA.

Tajik og Grønlie hevder at denne prosessen har stagnert. Det er imidlertid slik at den pågående prosessen tar tid av ganske åpenbare grunner: reguleringene skal være kunnskapsbaserte samtidig som kunnskapen om dyphavet fortsatt er svært begrenset, de skal holde høye miljøstandarder, legge til grunn føre-var-prinsippet – og ISAs medlemsland skal enes om dem. 

Dersom vi skal unngå en ny illiberal rettsorden på havbunnen, er det gjennom ISA at Norge har mulighet til å sikre robuste reguleringer internasjonalt, stå opp for havretten, og oppfordre selskaper til å benytte seg av et rettslig anerkjent lisenssystem, i stedet for den amerikanske ordningen som utfordrer felles forvaltning og samarbeid under FN-paraplyen. Alternativet er at Norge, i sin frykt for å havne bakpå, bidrar til å fremskynde en for tidlig åpning for en næring som fortsatt preges av akutt usikkerhet.

Passivitet?

Tajik og Grønlie har rett i at endringene på havbunnen går under radaren for de fleste, og sånn sett kan deres advarsel mot kostnadene ved «norsk passivitet» virke betimelig. For oss fremstår det likevel langt mer passivt å følge presset fra stormaktene og fremskynde en næring vi fortsatt trenger mer kunnskap om for å drifte ansvarlig, enn å faktisk motsette seg det og insistere på multilateralt samarbeid og faglig forankrede prosesser.

Kronikken fikk svar fra Haavind-advokatene 14. juni: Maktpolitisk realisme. 

Hvinden og Vanderskog fikk derpå svare kort 21. juni: Økologisk realisme.