– Folk her er så kompis med hverandre, sier Eivind Hjort Matthiasen. – Det er veldig hyggelig.
Eivind har jobbet ved FNI i fem år. Han ble nylig ferdig med doktorgraden om energifattigdom i Norge, og har fått fast jobb ved instituttet.
Alle rundt bordet nikker. Det er egentlig dette de fire unge forskerne stadig kommer tilbake til når jeg spør hvordan det er å være phd eller ung forsker ved FNI.
Det sosiale miljøet, de lave tersklene, følelsen av å bli tatt med på råd.
Lærer tidlig hvordan forskning funker
Eivind hadde aldri hørt om FNI før han begynte her. Masterveilederen hans foreslo instituttet som et sted som kunne passe. Han startet under koronatida, da det meste var stengt ned. Det var påbudt hjemmekontor de fleste steder.
– Men ved FNI bestemte ledelsen at de unge skulle få komme på kontoret, sier han.
– Det var et arbeidsmiljøtiltak. Jeg var her hver dag.
– Vi som var her ble veldig godt kjent, sier Erdem Lamazhapov.
Han er i innspurten på en doktorgrad om Kinas interesser i Arktis, men jobber også med forskning på russisk-kinesiske relasjoner og geopolitikk i nord. Sammen med Eivind skriver han nå forskningssøknad og utvikler prosjektideer på tvers av forskergrupper.
– Vi har både veldig god kompetanse på arktisk geopolitikk og på norsk energipolitikk, sier Erdem. – Nå prøver vi å koble feltene sammen i nye prosjekter.
Mesteparten av forskningen ved FNI er finansiert gjennom Norges forskningsråd, noe som betyr at vi hele tiden søker penger til nye prosjekter, og at alle må bidra i til å skaffe forskningsmidler for å kunne jobbe her. Flere beskriver det som ganske spesielt hvor tidlig unge forskere ved FNI får innblikk i hvordan forskning og forskingsprosjekter blir til.
– Vi skriver søknader sammen med seniorforskerne, sier Erdem. – Du lærer hvordan man utvikler ideer, finner samarbeidspartnere og bygger prosjekter.
Han forteller at de yngre forskerne ofte får bidra inn i prosjekter også utenfor sine egne doktorgrader.
– Det gjør at du ikke bare sitter i din egen lille nisje. Du lærer mye om hvordan forskningsmiljøet fungerer som helhet.
Kan man faktisk jobbe med dette?
Serafima Andreeva kjente heller ikke FNI fra før.
– Jeg hadde hørt om CICERO og NUPI, men ikke FNI. Men så kom Eivind fra FNI og holdt en gjesteforelesning på NTNU, og han var så bra. Da tenkte jeg: kan man faktisk jobbe med dette der? Hun skrev master innen klimasosiologi, og nå forsker hun på internasjonalt samarbeid i Arktis.
Hun beskriver et miljø hvor unge forskere får mye tillit tidlig.
– Du får være med og presentere og diskutere på konferanser, prosjekter og i media. Hvis man vil, er det veldig mye rom for vekst her.
Samtidig mener hun det ikke bare handler om faglig utvikling.
– Man blir vant til å løfte blikket og gjøre mer enn bare det rent akademiske. Vi blir oppfordret til å formidle, delta i offentligheten og prøve ting vi kanskje ikke er helt komfortable med ennå.
Åpne dører, lave skuldre
Viviana Meixner Vásquez kom inn gjennom forskningen til FNI-seniorforsker Regine Andersen på plantegenetiske ressurser og matsystemer.
– Regine støttet meg veldig mye gjennom covid. Å ha en støtteperson som henne betyr enormt mye.
Hun trekker fram den tette kontakten mellom juniorer og seniorer som noe av det viktigste ved FNI.
– Det er lett å banke på døra til folk her. Man føler ikke at seniorforskerne sitter langt unna deg.
Alle fire beskriver et miljø med mye tillit og lite byråkrati.
– Har du noe du vil skrive om, kan du ofte finne et prosjekt eller penger til å gjøre det, sier Erdem. – Initiativ blir satt pris på.
Serafima mener det er stor frihet til å forme arbeidshverdagen selv.
– Folk jobber ganske forskjellig. Noen liker å sitte mye på kontoret og fordype seg. Andre liker å reise, være ute i felt eller møte folk. Begge deler fungerer her.
Fokus på fellesskapet
– Her sitter ikke folk alene og sturer selv om alle har egne kontorer, sier Eivind.
Det er alltid felles lunsj, stadige seminarer, prosjektmøter, skrivegrupper og småprat i gangene. Flere trekker fram den uformelle tonen som noe av det beste ved FNI.
– Det er veldig lite hierarki her, sier Eivind.
– Folk spiller piano om kvelden, drar og bader i lunsjen og hjelper hverandre med ting utenfor jobb også.
Han beskriver et miljø hvor folk både er veldig kompetente og jordnære på samme tid.
– Det er utrolig mye kunnskap samlet her. Folk er virkelig eksperter på feltene sine. Men det er samtidig veldig lite ego.
En sosial støttegruppe
FNI har også en egen phd-gruppe for de som er eller satser mot å bli doktorgradsstipendiater. Erdem beskriver phd-gruppa som «en slags sosial støttegruppe».
– Vi deler erfaringer og hjelper hverandre. Vi snakker om ting folk kanskje ikke alltid får med seg siden vi ikke sitter på universitetene.
Da Eivind leverte phd-en sin tidligere i år, brukte gruppa tid på å snakke sammen om erfaringene hans og de ulike fasene i phd-løpet.
– Det er viktig å ha et slikt fellesskap, sier Erdem.
– Mange phd-er føler seg ganske alene. Her tror jeg terskelen er lavere for å dele hvordan man faktisk har det.
Samtidig er ingen opptatt av å romantisere phd-hverdagen.
– Man må være komfortabel med å sjonglere flere baller, flirer Erdem.
– Og man må tørre å si nei noen ganger, sier Serafima. Alle rundt bordet ler. Å kunne si nei er en nyttig egenskap i et aktivt forskningsmiljø.
Kommer ikke unna norsken
For internasjonale forskere er det også en overgang å komme inn i et norsk forskningsmiljø. Hverdagsspråket på FNI er i stor grad norsk, selv om det akademiske arbeidet foregår på engelsk.
– Du lærer deg norsk enten du vil det eller ei, sier Erdem og ler. Viviana nikker. Han vokste opp i Russland, mens hun er fra Colombia.
– På universitetene går folk ofte over til engelsk med én gang. Her blir du faktisk litt presset til å lære norsk, og det er egentlig en fordel. Plutselig sitter du der og har skrevet en forskningssøknad på norsk. Det skjedde med meg!
Alle de fire unge forskerne har fått fast jobb ved FNI, noe som er ganske uvanlig i akademia.
– Her blir man påtenkt litt mer langsiktig, sier Viviana.
Stillingsutlysningen er ikke så hyppige ved FNI, men hva ville de sagt til noen som vurderer å søke seg hit?
– Bare søk, sier Serafima. – Du har ingenting å tape.
