Senere år: Diplomat og humanist

Nansen som diplomat

Da Norge ble selvstendig i 1905, var Nansen en av landets mest synlige personer. Selv om han var republikaner, forsto han den ferske nasjonalstatens behov for å sikre støtte fra det mektige Storbritannia, og han var blant dem som arbeidet aktivt for å etablere et norsk kongehus. Han ble vår første sendemann til London i 1906, og bygde raskt et nettverk som skulle følge ham resten av livet.

Nansen var ingen typisk diplomat i sin tid. Han var utålmodig, egenrådig og lite opptatt av protokoller, men desto mer opptatt av å få ting gjort. I London beveget han seg like lett i sosieteten som i redaksjoner og regjeringskontorer. Ambassadøruniformen hans henger fortsatt på Polhøgda, et minne et diplomatisk instinkt som ofte gikk foran tidens konvensjoner.

Nansenpasset og flyktningarbeidet

Etter første verdenskrig hadde Nansen for alvor vendt blikket mot verden. Han ble Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og sto i spissen for flere enorme humanitære operasjoner: utveksling av over hundre tusen krigsfanger, arbeid for sultofre i Russland og hjelp til fordrevne armenere, tyrkere og assyrere.

I 1921 skapte han Nansenpasset, verdens første internasjonalt anerkjente identitetsdokument for statsløse flyktninger. Det åpnet grensene for mennesker som ellers stod helt uten rettigheter. Over 50 land tok det i bruk. Eksemplaret som finnes på Polhøgda ble utstedt i 1928 til den russiske flyktningen Pavel Kiprianovitch Kastorny, som senere kunne starte et nytt liv i Frankrike. I 1928 fikk Nansen forhandlet frem en avtale som ga individuelle rettigheter til armenske flyktninger. Dette regnes som en forløper til det moderne, internasjonale flyktningvernet.

Nobels fredspris og internasjonal anerkjennelse

For den humanitære innsatsen sin mottok Nansen i 1922 Nobels fredspris. Avisene skrev at han ville bruke pengene til videre humanitært arbeid. Det gjorde han. Han arbeidet utrettelig helt frem til sin død, og flere hundre tusen mennesker kunne reise i trygghet på grunn av hans innsats.

Fremdeles kommer det årlig armenere på besøk til Nansens grav på Polhøgda, hvor de legger ned blomster. «Jeg hadde ikke levd om det ikke var for Nansen», har flere sagt.

Kart, kunst og siste år

Selv som diplomat og humanitær ledestjerne mistet Nansen aldri interessen for nordområdene. Til boken En ferd til Spitsbergen tegnet han et detaljert kart over Svalbard med egne blyantnotater, fortsatt bevart i Polhøgdas samlinger.

På Polhøgda finnes også flere portretter og selvportretter, tegnet av Erik og Dagfin Werenskiold og av Nansen selv. Et av Werenskiolds Nansen-portretter ble funnet på loftet på 1980-tallet og er trolig det eneste som har vært i huset helt siden Nansens dager.

Fridtjof Nansen døde 13. mai 1930, mens han satt ute på balkongen og nøt vårsolen.

Tekster til bildene under: 
 

Ambassadør
Etter Norges uavhengighet i 1905 ble Nansen Norges første sendemann til Storbritannia, og han bodde i London 1906-08.
Hans ambassadøruniform finnes fremdeles på Polhøgda.

Nansen-passet
I 1921 ble Nansen-passet introdusert, et identitetskort for statsløse flyktninger. Dokumentet var anerkjent av mange europeiske stater, og hjalp mange hundretusen flyktninger å emigrere til land som ville ta imot dem.
Eksemplaret som finnes på Polhøgda ble utstedt av bulgarske myndigheter i 1928 til den opprinnelig russiske flyktningen Pavel Kiprianovitch Kastorny, og gjorde det mulig for ham å emigrere til Frankrike.

Kart over Spitsbergen
Selv i sine senere år mistet Nansen aldri sin interesse for polarområdene og for vitenskap. Han tegnet dette kunstferdige kartet over Svalbard til sin mange år forsinkede bok 'En ferd til Spitsbergen' som utkom i 1920. Med håndskrevne blyantnotater.

Nobels fredspris
"Fredsprisen tildelt Fridtjof Nansen. Han vil bruke den til det internationale hjælpearbeide. Den næste krig blir Europas undergang".
Morgenbladet, 11. desember 1922

Selvportrett, Julen 1924
"Til John Gorvin
med hjertelige ønsker for 1925, i takknemmelighet for hans helhjertede og verdifulle samarbeid i de forgangne år fra

Portrett
Malt av Nansens venn og nabo, maleren Erik Werenskiold, i 1938, åtte år etter Nansens død.

Portrett
Av Erik Werenskiold, rundt 1924.
Denne tegningen ble oppdaget på loftet på Polhøgda på 1980-tallet, og er derfor sannsynligvis det eneste Nansen-portrettet som har vært på Polhøgda helt siden Nansens dager.

Portrett
Av Dagfin Werenskiold, Erik Werenskiolds sønn, sannsynligvis i 1924.

Selvportrett, 1930
Litografi, 1930. Ektheten er attestert av Fridtjof Nansens sønn Odd Nansen.
 

---
Bildene på denne siden kan kun brukes etter avtale med Fridtjof Nansens Institutt.