Denne uka fikk Andreas Østhagen det glade budskap om at han er blitt tilkjent professorkompetanse..

– Jeg har jobbet siden jeg var 23. Så du kan si det tok femten år med 50-timersuker å nå denne milepælen.

Det er kokhett på kontorene på Polhøgda denne tidlige aprildagen, men Andreas er fresh i fin skjorte etter å ha hatt besøk av en delegasjon fra NATO. Det å bli professor er noe Østhagen ser på med litt ærefrykt.

–  Jeg mener professkompetansen  skal henge høyt. Det kommer ikke av seg selv. Samtidig er det veldig snålt å ha den samme tittelen som mine drevne kolleger som er tretti år eldre enn meg.

Østhagen fikk beskjeden om at hadde fått tilkjent professorkompetanse mens han var på jobbreise med tett program i Roma. Forrige uke var han i vinden på High North Dialogue i Bodø, før han skyndte seg tilbake til Oslo for å holde foredrag for Det kongelige hoff. Han rakk også å være kilde for en BBC-sak som er sitert i hundrevis av medier rundt om i verden, han var på Dagsnytt 18 og hadde en hovedkronikk i Aftenposten. En helt typisk Østhagen-uke, med andre ord.

Når han forteller om prosessen fram mot å bli forsker 1, som det heter i instituttsektoren, trekker han fram støtten og oppmuntringen fra FNIs ledelse.

– Med deres hjelp har det som kunne vært en fuzzy plan om noe som lå et stykke inn i framtida blitt et klart mål med milepæler som skulle nås, med lett kollegialt press og en konkret plan.

Original og produktiv

I uttalelsen fra bedømmelseskomiteen, som består av professorene Jennifer Welsh (McGill University), Torbjørn Pedersen (Nord universitet) og Alf Håkon Hoel (UiT – Norges arktiske universitet) står det at Andreas Østhagen tilfredsstiller alle krav til opprykk til forsker I ved Fridtjof Nansens Institutt. De fremhever at han har en betydelig vitenskapelig produksjon utover doktorgradsnivå, og at arbeidet hans preges av høy kvalitet, teoretisk bevissthet, metodisk variasjon og tematisk bredde.

For å oppnå professorkompetanse må man ha to solide pilarer innen to ulike forskningsfelter.  Andreas sine er

1. Geopolitikk og sikkerhetsrelasjoner i Arktis, hvor han nyanserer rådende trusselbilder og introduserer et subregionalt perspektiv i sikkerhetsanalysen.
2. Havforvaltning, grensetvister og ressursforvaltning, hvor han med doktorgradsarbeidet sitt som kjerne bidrar til å forklare hvorfor stater løser (eller ikke løser) maritime grensetvister, med et solid grep om både internasjonal rett og politisk teori.

Østhagen omtales som en ambisiøs og original forsker med god evne til å kommunisere forskningen bredt – både akademisk og i offentligheten. Komiteen trekker også fram hans evne til å formulere nye problemstillinger, og peker på at kriterier som prosjektledelse, formidling, veiledning og ekstern finansiering er godt oppfylt.

Tid og timing

– Suksessfaktorene for min del har nok vært tid og timing, i tillegg til hardt arbeid. Tid i den forstand at jeg begynte å jobbe da jeg var ganske ung, og at jeg fikk barn relativt seint. Da hadde jeg mange gode år da jeg kunne jobbe lange dager.

Snart setter han på seg hjelm og sykkelsko og tråkker hjemover til familien. – Jeg er bare femti prosent så effektiv som jeg var før jeg ble far, mener han. – Fram til barna kom, tenkte jeg nok på forskningen mer som karriere enn bare som jobb.

Med tanke på timing peker han på at det er litt tilfeldig at hans fokusområde, geopolitikk i nord, har blitt stadig mer viktig og trendy.

– Jeg har hele tiden fått pengene og prosjektene jeg har trengt for å kunne produsere forskning. Jeg har sluppet å bruke uforholdsmessig mye tid på å skaffe midler til prosjektene jeg faktisk har ønsket å gjennomføre.

Som forsker ved et uavhengig forskningsinstitutt må alle greie å dra inn sine egne forskningsmidler. Det er en tøff bransje, og man må virkelig ville det.

– Med suksess følger også en spiral av jobb, oppmerksomhet og muligheter, sier mannen som internt er kjent for en god dose FOMO.

Når han ser framover, tenker han på at han vil jobbe enda mer med institusjonsbygging.

–Jeg vil bruke professorkompetansen til å bygge nordområdene og sikkerhetspolitikk som et solid forskningsfelt. Jeg vil utvikle rammene rundt hvordan politikere og beslutningstakere tar imot og bruker kunnskapen som kommer fra forskningen.

Han mener policy inputen han er med å levere til myndighetene er viktig.  

– Vi forskere produserer kunnskapen beslutningstakerne trenger for å ta kloke valg, og så må vi prøve å se til at de bruker forskningen til å utvikle klok og langsiktig politikk.  

Tre på Polhøgda:

Iselin Winther, forsker ved FNI:

Iselin Winther er Østhagens høyre hånd. Hun er både forsker og fikser i prosjektet GeoArc. – Det er bra han har hatt vett til å innse at han kan trenge litt hjelp og avlastning, sier hun.

– Å jobbe tett med Andreas er veldig hyggelig. Han jobber hardt, er dyktig og ekstremt effektiv. Han er veldig god til å gi andre muligheter. Ikke bare det; han har tillit til at du greier oppgaven han pusher deg til å gjennomføre. Samtidig er han ganske kontrollfreak, og har gjerne lagd en nitid kjøreplan før han ber deg sette den ut i livet, smiler hun med glimt i øyet. – Det er en bra måte å lære på.

Arild Moe, seniorforsker ved FNI:

– Andreas kombinerer solid faglighet med teft for det politisk relevante og stor formidlingsevne. Samtidig er han en generøs kollega og trekker nye og gamle, forskere med i sine prosjekter. Helt fortjent har han etablert seg som en ledende forsker på sine felt, sier Moe. 

Iver B. Neumann, direktør ved FNI:

– Det er en fryd å ha en kollega som Andreas – faglig solid, sosialt aktiv, full av initiativ og med imponerende gjennomføringsevne. Han er også en racer på å hente inn penger. Forskningsmiljøer har gjerne noen som trives i det berømte elfenbenstårnet, og da er det verdifullt å kunne balansere det med en Andreas i full utfoldelse, sier Neumann.

Tekst: Anna Valberg