Av Iver B. Neumann, Direktør ved Fridtjof Nansens institutt

På sin elskede Mac hadde Geir Thomas Hylland Eriksen i flere år en globus som bakgrunnsbilde. Under sto det: the object of study. Han ville gripe det hele, ved å reise, gå i dialog med det og selvsagt skrive om det.

Med Thomas’ død har Norge mistet sin fremste offentlige intellektuelle. Han var best kjent for sitt engasjement for og sine analyser av det fremvoksende flerkulturelle Norge. Det er ingen tilfeldighet, for hans hovedinteresse var forholdet mellom sosialt og biologisk mangfold. Thomas’ lyre var imidlertid full av strenger – han var gitarist og saksofonist (og litt klarinettist), litteraturkritiker, biograf. Heller ikke dette er tilfeldig, for hans studieobjekt var intet mindre enn verden. Hans faglige ståsted var antropologien, som han fra 1980-tallet av var med å utvikle til det kanskje fremste samtidsfaget i norsk akademia.

Rolle: offentlig intellektuell

Thomas skrev så godt som hver dag, hele tiden. Lysten på livet tok mange former, men den dominerende var trangen til å forstå hva som hendte, og hvorfor. Det var ikke nok å tenke det. Forstå det kunne han først når han hadde satt det på papiret og delt det med verden. Den siste artikkelen kom bare noen dager før han døde onsdag den 27. november. Karakteristisk var det også at artiklene hans dukket opp overalt, men først og fremst i Morgenbladet. Alt dette begynte allerede i gymnastiden, da den unge Tønsberg-anarkisten Geir – som han da ble kalt – sendte en rekke artikler til Gateavisa, som den gang på slutten av 1970-tallet, da Arbeiderparti-staten fortsatt holdt den offentlige samtalen i et jerngrep, var landets frieste publikasjon. Unge Geir var aktiv i Unge Venstre, men han skrev aldri på vegne av andre enn seg selv. Dette fortsatte da han kom til Oslo for å studere filosofi, sosiologi og sosialantropologi og ble aktiv i Grønt Gras, den tidens viktigste miljøorganisasjon i studentmiljøet. Poenget var å finne sin egen stemme og å bruke den til å gå i dialog med andre, ikke å snakke på vegne av andre. I Oslo videreutviklet han dette talentet ved nærmest å flytte inn i Gateavisa i Hjelms gate 3, ja, han klarte på utkrøpent vis å avtjene siviltjenesten der.

Efter studietiden fortsatte livet slik – han var aktiv hele tiden, i en rekke forskjellige roller og sammenhenger. Det var jobben på Blindern. Det var foredragene for frivillige organisasjoner, Rotary-klubber, næringsliv, skoler, kunstprosjekter. Alle spurte Thomas og Thomas sa ja til alle. Men aller best likte han å være i ilden i forskjellige innvandrersammenhenger. Her kunne han virkelig få utfoldet sitt dialogiske talent, ved å åpne muligheter for kommunikasjon der de før ikke fantes. Han oversatte innvandrerkulturforståelse for det han kalte norskingene, og han forklarte Norge for innvandrere. Selvfølgelig skrev og skrev og skrev han om det også, i artikler og bøker. Typiske titler var Veien til et mer eksotisk Norge: En bok om nordmenn og andre underlige folkeslag (1991, verden forklart for norskinger) og Et langt kaldt land nesten uten mennesker (1998, norskinger forklart for verden).

Hovedinteresse: Sosialt og biologisk mangfold

Interessen for hva innvandring gjorde med Norge var også et aspekt av en grunnleggende interesse for mangfold. Der enkelte, som Karl Marx, elsket likhet, elsket Thomas forskjell. Han avviste assimilering av det ulike til det like, og han avviste tanken om at grupper lever best adskilt. I stedet var han interessert i det plurale, det kreolske, det hybridiserte, det nye som vokste ut av kulturmøter. Han var begeistret for globalisering, for europeisk integrasjon, for hvordan arter kunne finne og tilpasse seg nisjer. Denne interessen og denne begeistringen går som en rød tråd gjennom hans verk så vel som hans virke. Det sosiale hadde han suveren oversikt over. Oversikten over det biologiske utviklet han gjennom sin ungdomsaktivisme, sitt mangeårige samarbeid med biologiprofessor Dag Hessen og igjen ved å skrive seg inn i det, som i biografien om Charles Darwin (1999). Hans siste bok het Det umistelige og er, typisk nok, en øvelse i å trekke sammen disse trådene til en overordnet samfunnsdiagnose av hvor vi står, igjen både kulturelt og biologisk.

Felt: Verden

Han hadde venner på en rekke kontinenter: I Karibien, i USA, i Afrika, endog i Sverige. Det altomfattende perspektivet gjaldt også temaer og praksiser. Han var ingen praktisk mann, men allerede under oppveksten på Nøtterøy hadde han komposthaug (en gang efter at han hadde flyttet til Oslo og hadde vært nede og sett til den, ble han oppringt av en forskrekket nabo som kunne rapportere om røykutvikling). Det ble mye havearbeid. Mat lavet han, og kjempegode rom-baserte cocktails. Han var svært glad i barn, sine egne, selvfølgelig, men også andres, og kunne helt uanstrengt snakke med dem på deres egne nivå (enda et unorsk trekk). Og han spilte gitar, som han efter hvert byttet ut med saksofon. Det gikk først og fremst i progrock, men han hadde peiling både på den klassiske kanon og på jazzkanon. En av hans siste bøker handlet av alle ting om den gamle jazzgruppen Moose Looses album Elgen er løs fra 1973. Da han en gang ble angrepet for sin sære musikksmak, kontret han ved å si at han foretrakk en standardfavoritt innen alle tre genrer (Led Zeppelin innen rocken, Ludwig van Beethoven innen klassisk, John Coltrane innen jazz).

Ved siden av sin nærmest altomfattende lesning av sakprosa satte han til livs flere romaner i måneden og fikk selv utgitt to. Det hjalp at han klarte seg med noen få timers søvn i døgnet. Da han her i avisen skulle skrive nekrolog over Edward Said, en av sine gelikere som han var spesielt imponert over, trakk han frem Saids inderlige forhold til vestlig kultur. Det var noe de to hadde til felles. Lite eller intet kunne irritere Thomas mer enn woke-preik om hvor udugelig vestlig sivilisasjon var. For ham var den full av strålende frembringelser og han brukte sitt liv på å forlenge den vestlige tradisjonen. Poenget var ikke å rakke ned på vestlig sivilisasjon, men å løfte frem alt det flotte som også fantes i andre tradisjoner. Han var også svært kritisk til kolleger og aktivister som trodde de kunne hviske med hester og snakke med laks. Samspillet mellom kultur og natur dreide seg ikke om den slags, men om å respektere dyrs andre måter å være i verden på. De skulle ikke forminskes til imaginære samtalepartnere for mennesker, men løftes frem i sin radikale annethet. Når han kunne leve over åtte år med bukspyttkreft, en sykdom som bare én av tyve overlever efter fem år, var det nok fordi hans nærmeste, hans venner og bekjente og hans nærmest grenseløse interesser gjorde at han holdt fast ved interessen for å forbli her på planeten.

Disiplin: Sosialantropologi

Grunnlaget for Thomas’ brede engasjement var bunnsolid. Når en bok som Øyeblikkets tyranni fra 2001, den vel mest leste av hans allmennutgivelser, fikk en global resepsjon, var det blant annet fordi det lettfattede argumentet som ble fremført, hvilte på årevis med finsikting av faglitteratur. Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo var hans arbeidssted i tre tiår og han kjente sin disiplin til bunns. Han skrev bøker om sosialantropologiens faghistorie, deriblant biografier om fremstående antropologer som W.H.R. Rivers og Fredrik Barth, han skrev en mye brukt lærebok i sosialantropologi (Små steder, store spørsmål, oversatt til tredve sprog så langt), han skrev om Groruddalen. De tidlige feltarbeidene på Trinidad i Karibien og Mauritius i Det indiske hav dreide seg også om hvordan etnisk mangfold slo ut i bysammenhenger. Når det skulle holdes kurs i nyere sosialantropologisk teori, var han den selvsagte foredragsholder. Han fikk en masse priser, blant annet Norges forskningsråds formidlingspris i 2002, Universitetet i Oslos forskningspris i 2017 og den svenske Vega-prisen, overrakt av svenskekongen i egen majestet, i 2022. Intellektuelle forsøker ofte å late som om det ikke betyr noe å bli sett, men det gjør det, og jeg er så inderlig glad for at min venn ble sett av så mange mens han fortsatt var i live.

Credo: Vi er her sammen

Thomas Hylland Eriksen var først og fremst en gavmild mann. Han delte sine innsikter med alle, og han ble hørt. Han var ingen religiøs mann, men han hadde, stikk i strid med sin norske favorittfilosof Peter Wessel Zapffe, en nærmest religiøs tro på menneskehetens evne til å lære og til å leve sammen. I en global verden, med sine utfordringer og sine farer, er ikke dét det verste eftermælet man kan få. Hvil i fred.


Teksten ble først publisert i Morgenbladet og gjengis med deres tillatelse.