Skogen spiller en avgjørende rolle i Norges klimapolitikk. De fanger årlig opp rundt 40 prosent av de samlede utslippene fra alle andre sektorer slått sammen. Selv om Norge ikke er EU-medlem, har landet forpliktet seg til å følge EUs LULUCF-forordning gjennom en klimaavtale. Denne beslutningen gikk i starten under radaren for offentlig debatt, men har nå skapt økende politisk uenighet om hvordan målene skal nås.

– Skogforvaltningen i Norge er ikke godt nok tilpasset de komplekse utfordringene med å balansere klima- og miljøpolitikk.

LULUCF-reguleringen krever at landene opprettholder eller øker netto opptak av klimagasser fra skog og arealbruk. 
Til tross for at norske skoger hvert år bidrar med betydelige opptak av klimagasser, viser FNI-studien at det er vanskelig å oppfylle LULUCF-målene. I første forpliktelsesperiode (2021-2025) sammenlignes Norges resultater med et såkalt skogreferansenivå (FRL), som er et mål for hva netto opptak eller utslipp forventes å være.

– Hvorvidt Norge kan opprettholde eller øke skogens opptak sammenlignet med dette referansenivået, er avgjørende for å nå klimamålene, sier Gulbrandsen, som står bak studien. 
– Det er en stor utfordring, selv for et land med så mye skog som Norge.

Fra 2026 til 2030 vil opptakene fra årene 2016 til 2018 bli brukt som målestokk for suksess. 

Fristende å satse på kortsiktige mål

Gulbrandsens studie viser at politikerne står overfor vanskelige avveininger i forsøket på å øke skogens evne til å binde karbon. På kort sikt kan det å redusere skogshogsten virke fristende for å nå målene, men dette vil samtidig kunne svekke skogbruket og redusere tilgangen på trevirke som kan erstatte mer klimaskadelige materialer og energikilder.

På lengre sikt kan det være behov for mer aktiv skogforvaltning, som tettere planting, gjødsling, lengre omløpstid eller til og med bytte til mer produktive treslag for å øke skogens opptakskapasitet. Omløpstid er tiden fra planting av trær til de er klare for hogst. Slike tiltak støttes av skogbruket, men møter motstand fra miljøorganisasjoner som frykter for biologisk mangfold.
 

Må balansere klima- og miljøpolitikk

Gulbrandsen understreker at utfordringene med å forene klimamål og skogforvaltning blir særlig tydelige når man ser på langsiktige effekter. Skog vokser sakte i det kalde norske klimaet, og tiltak som skal øke karbonopptaket har ofte liten effekt på kort sikt.

– Skogforvaltningen i Norge er ikke godt nok tilpasset til å håndtere de komplekse utfordringene med å balansere klima- og miljøpolitikk, sier han.

Studien peker også på at det er viktig å være bevisst på hvem som definerer politiske mål og hvordan disse er knyttet til økonomiske interesser.
 

Må være oppmerksom på makt og økonomiske interesser

Gulbrandsens forskning gir innsikt for politikere, skogbrukere og miljøvernere som må navigere i de kompliserte problemstillingene for å sikre en bærekraftig framtid for både skog og klima.

Studien konkluderer med at analyser av politisk sammenheng (policy coherence) alltid bør vurdere og ta hensyn til hvem som har makt til å definere problemer, politiske mål og synergier – samt hvordan disse definisjonene er påvirket av politiske og økonomiske interesser.

Forskningsartikkelen er publisert i det anerkjente tidsskriftet Forest Policy and Economics, og er del av ClimaLand-prosjektet, ledet av FNI og finansiert av Norges forskningsråd.
 

Les hele artikkelen her: 
Implementing the EU LULUCF regulation in Norway: Short-term and long-term policy coherence challenges - ScienceDirect