FNI-rapport 3/2026. Lysaker, FNI, 42 p.
Frø og annet formeringsmateriale er grunnlaget for all matproduksjon. Uten dette blir det ingen planteproduksjon hverken for mat eller fôr. Likevel har frøberedskap så langt fått lite oppmerksomhet i arbeidet med – og debatten om – totalberedskapen i Norge. Det finnes i dag ingen offentlig strategi eller plan for å sikre frøberedskap i landet.
I denne rapporten presenteres funn fra prosjektet Bærekraft, selvforsyning og lokal matberedskap: En sikrere verdikjede for lokalt tilpassede sorter av matplanter (Frøberedskaps-prosjektet), som ble gjennomført i 2025–2026 med støtte fra Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri, via Landbruksdirektoratet. I prosjektet har vi undersøkt Innlandet fylke som en case og hatt fokus på lokalt tilpassede og til dels underutnyttede arter og sorter av matvekster fordi de bidrar til genetisk mangfold, tilpasning til lokale jord- og klimaforhold, og dermed til robust og stedstilpasset frø- og matberedskap.
Rapporten bygger på kartlegging, spørreundersøkelse, nøkkelinformantintervjuer og et seminar med relevante aktører i Innlandet. Funnene viser at dagens frøsystem er sårbart for krig, pandemier, klimaendringer, svikt i infrastruktur og geopolitisk uro. Mye frø og formeringsmateriale kommer fra utlandet, og systemet er i stor grad utviklet for effektivitet under stabile forhold, ikke for krise og avbrudd i forsyningslinjer. Undersøkelsen viser at mange gårdbrukere vurderer situasjonen som svært alvorlig dersom tilgangen på frø og formeringsmateriale utenfra skulle stoppe opp; flere peker på at produksjonen allerede neste sesong ville falle betydelig, særlig for grønnsaker og korn. Sårbarheten er størst for grønnsaker, der importavhengigheten er høy, hybridsorter dominerer, og det i praksis ikke finnes noen norsk eller nordisk planteforedling. For korn og potet er beredskapen noe sterkere, men også her er produksjonen avhengig av fungerende infrastruktur, lagring, frørensing, tørking, plantehelse og tilgang til egnet utstyr.
Et hovedfunn er at frølagre alene ikke er tilstrekkelig. Reell frøberedskap krever at frø og annet formeringsmateriale faktisk kan produseres, oppformeres, lagres, distribueres, dyrkes og tas i bruk når det trengs. Det forutsetter kunnskap, understøttende regelverk, teknisk infrastruktur, økonomiske virkemidler, matkompetanse og fungerende verdikjeder fra frø til bord.
Innlandet har et godt utgangspunkt for å utvikle en mer robust frøberedskap. Fylket har store jordbruksarealer, viktige frø- og planteforedlingsaktører, aktive småskalaprodusenter, lokale matnettverk, økologiske initiativer og sterke tradisjoner for praktisk mat- og dyrkingskunnskap. Samtidig er arbeidet fragmentert og ofte avhengig av enkeltpersoner, små aktører og frivillige miljøer. Det er behov for bedre koordinering, langsiktig finansiering og tydelig ansvarsdeling mellom nasjonale myndigheter, Statsforvalter, fylkeskommune, kommuner, bønder, frøaktører, forsknings- og rådgivningsmiljøer, frivillige organisasjoner og lokale mataktører.
Rapporten anbefaler at frøberedskap løftes inn i nasjonal, regional og kommunal beredskapsplanlegging med en klar ansvarsfordeling og at det utarbeides tydelige strategier på alle nivåer. Videre anbefales at det etableres lokale og regionale strukturer for oppformering, lagring og kvalitetssikring av frø og annet formeringsmateriale. Det bør også satses på praktisk frøkompetanse, deltakende sortsutvikling, målrettede støtteordninger, regelverksgjennomgang, bedre markeder for lokalt tilpassede og underutnyttede vekster, og aktiv bruk av offentlige innkjøpsordninger.
Styrket frøberedskap handler dermed ikke bare om å sikre tilgang til frø i en krise, men om å bygge et mer robust, mangfoldig og stedstilpasset matsystem. Med målrettet koordinering kan Innlandet bli et utgangspunkt for modeller som kan styrke norsk matberedskap mer generelt.
