Debatten om hvordan digital sekvensinformasjon brukes og reguleres har skapt utfordringer i flere internasjonale politiske prosesser. Disse uenighetene har store konsekvenser for hvordan vi forvalter og tenker rundt agrobiodiversitet og dens verdier. I denne artikkelen ser vi nærmere på sammenhengen mellom bønders rettigheter, slik de er anerkjent i Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk, og hvordan genetiske ressurser gradvis blir mer "dematerialisert."

Ved å ta utgangspunkt i begrepene "forvaltning" og "eierskap" argumenterer vi for at det er nødvendig å bevege seg bort fra å betrakte agrobiodiversitet som en vare som kan eies. I stedet bør vi styrke en forvaltningsmodell som anerkjenner plantegenetiske ressurser som et fellesgode, som må forvaltes til alles beste. Gjennom dette perspektivet utforsker vi hvordan digital sekvensinformasjon påvirker bønders rettigheter og hvilke implikasjoner dette har for styringen av slike ressurser.

Vi presenterer to mulige veier videre. Den første handler om å utvikle et multilateralt system som inkluderer digital sekvensinformasjon og samtidig fremmer bønders rettigheter. Den andre, mer radikale tilnærmingen, kombinerer forvaltning, bønders rettigheter og prinsipper fra åpen kildekode-vitenskap. Vi mener at bønders rettigheter kan være nøkkelen til å finne rettferdige løsninger for digital sekvensinformasjon, og at vi må se utover den tradisjonelle bilaterale modellen som har preget tilgang og fordelingsavtaler under Konvensjonen om biologisk mangfold.

De politiske usikkerhetene som eksisterer i dag kan faktisk representere en uventet mulighet til å utvikle en ny og mer visjonær tilnærming til bønders rettigheter og forvaltningen av plantegenetiske ressurser.