Armenia er blant verdens rikeste områder når det gjelder agrobiodiversitet, men rask genetisk utarming truer disse viktige ressursene for matsikkerhet. Målet med denne studien er å undersøke hvordan lover og politikk påvirker bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (PGRFA) i Armenia. Nasjonale genbanker spiller en sentral rolle i dette arbeidet. I studien analyseres relevant lovgivning og politikk i lys av internasjonale forpliktelser og Armenias institusjonelle strukturer, samt hvordan dette påvirker genbankenes evne til å gi bønder tilgang til PGRFA.

Offisielle dokumenter, lovgivning og intervjuer med sentrale aktører i Armenia utgjør hovedkildene til informasjonen. Til tross for landets post-sovjetiske utfordringer med institusjonelt sammenbrudd, krig og manglende politisk støtte, har nasjonale genbanker klart å bevare mye av Armenias plantearv ex situ, selv under beskjedne forhold. Armensk lovgivning utgjør imidlertid en hindring for markedsføring og utveksling av frø fra mange tradisjonelle sorter. Likevel foregår det fortsatt en viss uformell utveksling mellom bønder.

Denne lovgivningen er et alvorlig hinder for bevaring og bærekraftig bruk av PGRFA, og dermed for Armenias oppfyllelse av internasjonale avtaler de er part i. Siden det fortsatt mangler en helhetlig strategi og handlingsplan for bevaring og bærekraftig bruk av PGRFA, kan genbankenes innsats for bevaring på gårdsnivå og bruk av PGRFA tilskrives engasjerte individer som har tatt ansvar for landets internasjonale forpliktelser. For å møte disse utfordringene trengs økt politisk oppmerksomhet og en mer sammenhengende politikk, i tillegg til målrettede og langsiktige forpliktelser fra utviklingsorganisasjoner.