Svar til mine samtalepartnere

Vi underviser for å bli hørt, vi skriver for å bli lest, og vi lever for å bli anerkjent. Dette grunnleggende behovet for anerkjennelse gjenspeiler seg i akademisk dialog, og jeg vil begynne med å takke mine samtalepartnere i Uses of Iver Neumann for deres refleksjoner. Gjennom deres bidrag bekrefter dere ikke bare min eksistens i verden, men anerkjenner meg også som medmenneske, medtenker og, viktigst av alt, som en dialogisk tenker. 

Som enhver dialog forplikter også denne til å gi svar. Flere av innleggene deres reiser spørsmål som fortjener nærmere oppmerksomhet, men tre temaer skiller seg særlig ut. Først er det det ontiske spørsmålet om hva som utgjør menneskelig anerkjennelse, et spørsmål av universell betydning. Deretter kommer det politiske spørsmålet om forfatteres ansvar for hvordan deres arbeider blir mottatt, en moralsk problemstilling. Til slutt er det det akademiske spørsmålet om hvorvidt det er mulig, eller ønskelig, for en intellektuell å produsere et sammenhengende verk – et spørsmål som i dag synes å engasjere primært intellektuelle selv.  

Med disse tre temaene som utgangspunkt går jeg i det følgende i dialog med noen av deres innspill.