Økte ambisjoner i klimapolitikken krever handling: Kompensasjon for CO2-kostnader i Norge og Sverige

For å nå netto null-målene må klimapolitikken bli mer ambisiøs i årene som kommer. Dette innebærer økte kostnader for både industri og forbrukere, noe som gjør utformingen av kompensasjonsordninger stadig viktigere. EUs karbonkvotesystem (EU ETS) har en indirekte effekt på energikostnader for energiintensiv industri. Siden 2012 har halvparten av landene i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) innført spesifikke CO2-kompensasjonsordninger for å motvirke slike kostnader og forhindre karbonlekkasje, i tillegg til gratis tildeling av kvoter. Disse kompensasjonsordningene, som allerede utgjør betydelige beløp, forventes å øke kraftig fremover. Likevel har de fått overraskende lite forskningsoppmerksomhet. Hvorfor velger noen land å etablere slike ordninger, mens andre ikke gjør det? Og hva er effektene når det gjelder insentiver og beskyttelse mot karbonlekkasje?  

Denne rapporten undersøker valgene til Norge og Sverige – to naboland med betydelig energiintensiv industri. Bare Norge innførte i 2012 en spesifikk CO2-kompensasjonsordning. Rapporten peker på to hovedforklaringer:  

1. Strukturelle forskjeller i tildeling av gratis kvoter fra EU ETS: Norsk industri fikk i utgangspunktet tildelt færre gratis kvoter enn behovet, mens svensk industri fikk betydelig over-tildeling, noe som reduserte behovet for kompensasjon i Sverige.  
2. Industrimobilisering: I Norge mobiliserte nøkkelindustrier sterkt gjennom kontakt med sentrale politikere og parlamentarikere. En slik mobilisering var langt mindre fremtredende i Sverige.  

Når det gjelder effekter, ser den norske kompensasjonsordningen ut til å ha hatt ønsket effekt med hensyn til beskyttelse mot karbonlekkasje. Likevel er det påfallende lite forskning som dokumenterer resultatene, særlig sett i lys av de store og økende beløpene som går til kompensasjon.