Artikkel 9 om bønders rettigheter kan betraktes som en hjørnestein i FAOs internasjonale traktat om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Bønder er forvaltere av det genetiske mangfoldet i avlinger, og deres bidrag til bevaring og bærekraftig bruk av disse ressursene er grunnleggende for avlingsmangfold og matsikkerhet. Bøndenes rettigheter handler i hovedsak om å legge til rette for, og belønne, deres uunnværlige innsats. 

Likevel er disse rettighetene ikke tydelig definert og kan forstås ut fra ulike tilnærminger: forvaltnings- og eierskapsperspektivene. Disse tilnærmingene gir ulike svar på hvordan bønders rettigheter kan realiseres. Forvaltningsmodellen bygger på den tradisjonelle tanken om at agrobiodiversitet er en del av menneskehetens felles arv og bør deles til det felles beste som en del av det offentlige domenet. Eierskapsmodellen oppsto etter hvert som interessen for kommersiell utnyttelse av genetiske ressurser økte, i takt med bioteknologiens økonomiske betydning, og førte til krav om immaterielle rettigheter. Den voksende maktasymmetrien ble møtt med protester og førte til fremveksten av eierskapsperspektivet som en måte å realisere bønders rettigheter på.

Forvaltningsmodellen alene kan gi et godt grunnlag for bevaring på gårdsnivå og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser. Paradokset er imidlertid at genetiske ressurser fra det offentlige domenet kan bli gjort til gjenstand for privat eierskap. For å gjøre fremskritt i implementeringen av bønders rettigheter under traktaten, er det avgjørende å forstå bakgrunnene for disse tilnærmingene og bygge bro mellom dem.