Arktis har fått økt oppmerksomhet på den internasjonale agendaen, både for de åtte arktiske statene og for aktører utenfor regionen. Sikkerhets- og geopolitiske dynamikker i nord er i stadig utvikling. Likevel fanger ikke forenklede spådommer om et «ressurskappløp» eller en nært forestående konflikt kompleksiteten i Arktis’ politikk.

Når det gjelder territorielle og grensekonflikter, er det ingen uløste i Arktis. Den siste territorielle konflikten, over Hans Øy, ble løst i 2022. Maritime grensekonflikter er også begrenset, med kun én gjenværende uenighet mellom Canada og USA. Målt etter disse parameterne fremstår Arktis som en bemerkelsesverdig definert og stabil region, særlig i forhold til andre maritime områder med mange statlige aktører.

Likevel finnes det uenigheter knyttet til tolkningen av internasjonal rett og håndteringen av ressursaktivitet som følge av klimaendringer. For å forstå Arktis’ internasjonale relasjoner kan det være nyttig å skille mellom tre politiske dynamikker: regionale (intra-arktiske) relasjoner, globale relasjoner med relevans for Arktis, og subregionale sikkerhetsrelasjoner.

Når man ser på sikkerhetsrelasjoner som en del av Arktis’ internasjonale relasjoner, blir det tydelig at de i stor grad dreier seg om to sentrale maritime områder: Barentshavet og Nord-Atlanteren, samt Beringhavet og Nord-Stillehavet. Disse områdene er knyttet til Arktis, men omfatter ikke hele regionen, noe som illustrerer det mangfoldige og unike ved sikkerhetsdynamikkene i Arktis.