Denne artikkelen analyserer maritime konflikter i Øst-Kinahavet (ECS) gjennom to perspektiver: som en globalt sammenlignbar casestudie basert på Havrettskonvensjonen (LOS), og som en regionalt særpreget sak med viktige forskjeller fra konflikter utenfor Øst-Asia. Hovedfokuset er konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene, men artikkelen ser også på bredere tvister om eksklusive økonomiske soner (EEZ), luftforsvarsidentifikasjonssoner (ADIZ) mellom Kina, Japan og Sør-Korea, samt Ieodo-konflikten mellom Kina og Sør-Korea.

Studien finner at globale dynamikker og internasjonale drivkrefter er relevante for ECS-konfliktene, da land bruker LOS-reglene som grunnlag, men forsøker å tolke dem til egen fordel og unngår formelle voldgifter når mulig, til fordel for bilaterale avtaler. Regionale faktorer påvirker imidlertid disse prosessene. Overgangen fra det sinosentriske tributærsystemet til det vestfalske statssystemet har regionalt svekket legitimiteten til LOS og vestlig internasjonal rett. 

I tillegg begrenser Kinas rolle som part i de fleste ECS-konfliktene anvendelsen av LOS. Som en nærmest jevnbyrdig utfordrer til USA har Kina flere muligheter til å ensidig påtvinge sin vilje. I motsetning til svakere parter i konfliktene er Kina mindre opptatt av å følge LOS når det ikke oppleves som nødvendig for å beskytte landets maritime krav.