Bønder har siden jordbrukets begynnelse vært forvaltere og utviklere av genetisk mangfold i avlinger. I løpet av det siste århundret har planteforedling utviklet seg til en egen profesjon, og nyvinningene innen feltet er blitt beskyttet av immaterielle rettigheter. Dette har gradvis innskrenket bønders juridiske mulighet til å bidra til det genetiske mangfoldet. Utfordringene knyttet til dette blir tatt opp i Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk.

Dette kapittelet gir en historisk oversikt over prosessen rundt bønders rettigheter i henhold til traktaten, og presenterer en modell for å forstå utviklingen gjennom to tilnærminger: "forvaltning" og "eierskap." Forvaltningsmodellen bygger på ideen om at agrobiodiversitet er en del av menneskehetens felles arv og bør deles til det felles gode som en del av allmennheten. Eierskapsmodellen vokste frem som et svar på de økende økonomiske interessene rundt bioteknologi på andre halvdel av forrige århundre, etterfulgt av krav om immaterielle rettigheter for å beskytte og fremme oppfinnelser. Disse voksende maktasymmetriene førte til krav om å sikre kontrollen over genetiske ressurser for de påståtte eierne av disse ressursene.

Ved å forstå de ulike rasjonale bak forhandlingene i traktatens styringsorgan, kan vi få et klarere bilde av hvordan de påvirker bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser fra avlinger. En kombinasjon av forvaltnings- og eierskapsmodellene er nødvendig for å løse dagens situasjon. For å gjøre bønders rettigheter til virkelighet trengs det økt bevissthet om utfordringene, politisk prioritet og internasjonalt samarbeid.