Vil selskapets nye klimaplan bidra til reelle, netto utslippsreduksjoner, eller vil de tvert i mot bare føre til at utslippene flyttes fra ett sted til et annet? Dette var blant hovedspørsmålene da Fridtjof Nansens Institutt inviterte til debatt på Kulturhuset i Oslo 3. mars.

Fikk du ikke vært med på seminaret? Presentasjonene finner du øverst til høyre.

«Nå skjer det faktisk noe»

Ann-Cathrin Vaage, leading consultant i Equinor’s bærekraftsavdeling, presenterte selskapets klimaplan, og pekte på konkrete tiltak som må gjennomføres dersom målet om nullutslipp skal nås: Økt fornybarsatsning, elektrifisering av sokkelen, karbonfangst og lagring (CCS), for å nevne noe. Og Vaage selv er overbevist om at Equinor nå står ved et vippepunkt:

'Jeg har vært i selskapet i 28 år. Jeg har sett ulike toppsjefer og ulike planer og strategier komme og gå. Men nå skjer det faktisk noe. Eldar Sætre har forandret selskapet', sa Vaage.

Vaages presentasjon kan du se her.

Vannseng eller badekar?

Men så var det spørsmålet om utslippseffekten når det kommer til stykket, da. For når en stor aktør som Equinor reduserer sine utslipp, hvilken dynamikk skaper det i kvotemarkedet ellers? Betyr det at flere kvoter blir tilgjengelig, slik at øst-europeere eller andre kan slippe ut tilsvarende mer på sin kant?

Cathrine Hagem, økonom og forsker ved SSB, ga en innføring i grunntanken bak klimakvoter, og forklarte logikken bak den såkalte vannseng-metaforen som fort dukker når faglige kretser skal diskutere effekten av kvoter: Altså at utslippskutt ett sted fort «tyter ut igjen» et annet sted i markedet.

Hagems presentasjon finner du her.

Ny mekanisme endrer alt

Seniorforsker ved FNI, Jørgen Wettestad, presenterte hvordan EUs kvotesystem har utviklet seg over tid. Han pekte på flere årsaker til at det raskt hopet seg opp et stort overskudd av kvoter (raus tildeling av kvoter i starten og påfølgende finanskrise med redusert etterspørsel). Dette gjorde vannseng-metaforen lite treffende allerede før EU begynte å stramme inn, hevdet Wettestad. Hæge Fjellheim, leder for karbonanalyse i Refinitiv, gikk deretter nærmere inn på reformene som har kommet i senere tid.

Ikke minst Markedsstabilitetsreserven (MSR) fra 2015 og innstrammingen i 2018 har vært viktig: MSR trekker tilbake kvoter når det blir for mange i omløp, og sammen med sletting av et stort antall kvoter fra og med 2023, sørger dette for at kvotemarkedet blir strammere – og at det faktisk bidrar til grønn omstilling.

Dermed vil nasjonale tiltak, slik som de Equinor nå planlegger, faktisk ha effekt. Jo større kutt, jo mer overskuddskvoter, og jo mer vil slettes fra markedet,' forklarte Fjellheim.

Fjellheim og Wettestads presentasjoner finner du her og her.

Les også: Klimakvoter i global medvind – og motvind

Nytt europeisk forum

Det var likevel nok for de fremmøtte å være uenige om. Et panel bestående av fagsjef Stig Schjølset i Miljøstiftelsen Zero, redaktør Paal Frisvold i Europeisk Politikk og Anders Bjartnes i Energi og Klima, diskuterte både Equinors planer, den norske CO2-avgiften, og omstridt vindkraft i løpet av debatten.

Omtale fra seminaret: For CO2-utslipp på sokkelen betaler vi i dag 730 kroner per tonn

Arrangementet var det første i rekken i en ny seminarserie som Fridtjof Nansens Institutt (FNI) lanserte på nyåret: FNIs Europeiske energi- og klimaforum. Dette skal sette søkelyset på den internasjonale og ikke minst europeiske konteksten for norsk politikkutvikling på feltet. Hva blir konsekvensene av de store skiftene som nå er på gang i EU? Og hva blir spillerommet for norske beslutningstakere?

For å motta invitasjoner til kommende arrangementer, meld deg på vårt nyhetsbrev her: https://www.fni.no/newsletter/