I slutten av februar valgte Russland å gå til en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Millioner er på flukt og byer er lagt i ruiner. Sivile dør, og mens ukrainerne viser en enorm kampmoral, står de russiske styrkene i stampe. 

Ved FNI arbeider mange forskere som har dyp innsikt i russisk politikk, nordområdepolitikk og sikkerhetspolitikk. 

Blant dem er FNI-direktør Iver B. Neumann, som er en kjent russlandskjenner og ekspert på diplomati. 

– Du trodde ikke Russland ville invadere. Hva sier du nå? Hvor bærer dette? 

– Da dette begynte, skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv der jeg argumenterte for at det ville være rasjonelt å true med krig og høste enkelte frukter, men at det eneste som kunne føre til full invasjon, var at Putin hadde sviktende virkelighetsforståelse, for dette vil koste mye mer enn det smaker. Jeg tror fortsatt ikke det blir noen full invasjon, men etter Putins tale på mandag, der han igjen understreket at Ukraina ikke kunne tas på alvor, og den stadige opptrappingen av militære på grense, er jeg mindre sikker på at Putin har oversikten over den faktiske situasjonen på bakken i Ukraina og i Vesten generelt. 

Jeg håper og tror imidlertid fortsatt at Putin enten vil stoppe der han er nå og la kravet på resten av fylkene Lugansk og Donetsk bli den nye linjen i konfrontasjonen mellom Russland og Vesten, eller at Russland vil ta resten av fylkene og trekke grensen der. 

– Putin trenger sårt noe å legitimere regimet med

– Russerne støttet invasjonen av Krim. Denne gangen er de mer avmålte. Hva betyr befolkningens holdninger for hva Putin foretar seg videre? 

Mye. Russlands økonomiske stagnasjon de siste årene er verre enn den vi så før perestrojka i 1985. Putin trenger sårt noe å legitimere regimet med. Det gjør han ved å være tøff mot det russere flest ser som lillerussere (altså ukrainere). Men, nettopp fordi russere flest ser ukrainere som del av sitt eget politiske fellesskap, vil storstilte myrderier ikke være populære. Igjen er imidlertid problemet at Putin kan miste grepet på denne russiske virkeligheten og gå inn uansett hva det vil koste ham i legitimitet på hjemmebane.

– Naboen min fortalte i morges at hun er redd for tredje verdenskrig og at hun har mareritt om at hun sitter med en unge under armen nede i bomberommet på skolen vår. Har vanlige nordmenn grunn til å frykte Russland nå? 

– Det er all grunn til å frykte et militært aggressivt Russland. Vi er nå tilbake der vi var før Gorbatsjovs perestrojka, med et militært overlegent og økonomisk og politisk underlegent Russland som henger truende over oss. Noen tredje verdenskrig har jeg imidlertid ingen tro på overhode. Da må jo Vesten møte Russland militært i Ukraina, og det er det ganske klart at vesten ikke vil gjøre.

– NATO kommer ikke til å bistå Ukraina direkte, men hva skjer med NATO-land som grenser mot Russland? Vil vi få en opprusting? 

– Selvsagt må vi svare på Russlands militære opptrapping med selv å trappe opp beredskapen. Sverige og Finland har signalisert at de er klare for å trappe opp samarbeidet, i ymse formater. Russland dytter dem inn i NATOs favn. Her blir Norge viktig.

– Kan krisen utvikle seg til en større konflikt mellom Russland og NATO? 

– Politisk, ja. Militært, bare potensielt.

– Norges forhold til Russland i nord blir mer anspent

Andreas Østhagen, seniorforsker ved FNI, forsker på geopolitikk i nordområdene. 

– Hvordan vil den russiske invasjonen i Ukraina påvirke Arktis og Norge? 

– For Norge vil forholdet vårt til Russland i nord bli mer anspent og vanskeligere langs flere akser. Vi kan forvente at trenden med økt militær øvelsesaktivitet og til dels provokative uttalelser fra Russland fortsetter. Samarbeidet over grensen på lokalt nivå innen alt fra kultur til utdanning og næringsliv vil bli enda vanskeligere. Og bedre bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland, slik AP-SP-regjeringen blant annet har ønsket å oppnå, vil bli ekstremt vanskelig å få til, i hvert fall på politisk nivå.

En videre eskalering av Ukraina-konflikten vil få betydning på det politiske plan i det arktiske samarbeidet. Dette gjelder særlig samspillet mellom landenes utenriksministre. 

Det vil bli vanskelig for norske politikere og for UD å delta på møter i Russland, for eksempel i Arktisk råd, som er et viktig samarbeidsorgan hvor Russland sitter med formannskapet. Utenriksminister Anniken Huitfeldt og hennes statssekretærer vil strekke seg langt for å bevare roen i Arktisk råd slik man gjorde etter Krim-anneksjonen. Men mye handler om hvordan den videre utviklingen i Ukraina blir. 

Svein Vigeland Rottem er seniorforsker ved FNI og ekspert på Arktisk råd, det viktigste samarbeidsorganet mellom arktiske stater. 

– Hva betyr krigen for samarbeid i Arktis? 

– Dette er en ekstraordinær situasjon og alt vestlig samarbeid med Russland vil selvfølgelig bli påvirket. Men Arktisk råd har i all hovedsak vært skjermet for geopolitiske spenninger. Dette så vi blant annet i 2014 og under Trump-administrasjonen. Det daglige arbeidet i arbeidsgruppene vil med all sannsynlighet fortsette. Det er likevel vanskelig å se for seg store nye initiativer i regi av rådet slik situasjonen er nå.

– Venstreleder Guri Melby sa torsdag at vi må revurdere våre samarbeid med Russland. Hva tenker du om det? 

– Her må vi holde hodet kaldt og være sobre. Jeg tviler på at folk i Kirkenes synes det er noen god idé å bare kutte ut samarbeid. Jo nærmere russergrensa, jo tettere er folk-til-folk-samarbeidet. Vi har viktig samarbeid på for eksempel forskning, søk- og redning og fiskeri der ingen har noe å vinne på å kutte samarbeid, og der det heller ikke har noen effekt. 
 

Nord Stream 2: – For Gazprom er det et slag

Arild Moe, seniorforsker ved FNI, forsker på russisk energipolitikk. 

– Den nye gassrørledningen North Stream 2 er stoppet like før den skulle åpne. Hva betyr det for Russland? 

– Det at igangsettelsen av Nord Stream 2 stoppes trenger ikke bety noen ting for gassforsyningene til Europa på kort sikt. Det er tilstrekkelig kapasitet i øvrige ledninger til å fortsette leveransene på det nivå de har ligget på i senere år. Nord Stream 2 ville imidlertid muliggjøre en betydelig økning i russisk gasseksport til Europa. For Gazprom er det et slag og det er klart at også den russiske stat vil tape på det. 

Men den sikkerhetspolitiske situasjonen nå gjør at Europas appetitt på mer russisk gass er så godt som borte uansett. Det aktuelle spørsmålet er om konflikten i Ukraina vil påvirke den løpende gasseksporten gjennom Ukraina. Det kan tenkes at krigshandlinger skader rørledninger slik at gass-strømmen blir brutt. Man kan også forestille seg at Russland selv bryter eller reduserer gass-strømmen som et motsvar på vestlige sanksjoner. Uansett vil kutt i leveransene få store konsekvenser for prisene i det europeiske energimarkedet. 

Hvis Russland selv bryter leveransene vil det også få langsiktige politiske konsekvenser. Gazprom har presset på for å få en «new deal» i det europeiske gassmarkedet med tilbakevending til langsiktige kontrakter i stedet for kortsiktige avtaler og spot-salg som dominerer nå. Dette er forståelig ut fra russiske interesser, og med 40 prosent av gassleveransene i EU har russerne i utgangspunktet stor forhandlingsmakt. 

Fra russisk side er det blitt pekt på at energikrisen i Europa i stor grad er forårsaket av europeiske politiske beslutninger. Dette er vurderinger som mange i Europa deler. Derfor er det ikke utenkelig at Russland kunne ha fått et visst gjennomslag. Men med den akutte politiske krisen er slike spørsmål skjøvet til side. For den russiske statsledelsen er kortsiktige og litt mer langsiktige økonomiske tap underordnet geopolitiske interesser. 

I Europa vil man nå anstrenge seg maksimalt for å redusere sårbarheten i gass-forsyningene, men Russland vil likevel fortsette å spille en helt sentral rolle. På en eller annen måte må forholdet håndteres. Det kan ikke bare benektes.

– Dersom russerne skulle skru igjen de andre gasskranene har Europa problemer

Marie Byskov Lindberg, seniorforsker ved FNI, forsker på tysk og europeisk energipolitikk. 

– Hva betyr det for Tyskland og Europa at North Stream 2 er stoppet? 

– North Stream 2 har hele veien vært veldig omstridt i Tyskland. I dag får Tyskland 55 prosent av gassen sin fra Russland, og Tyskland er fortsatt veldig avhengig av gass. Store deler av bygningsmassen bruker gass, og den er ikke så enkel å bytte ut raskt. Men på lengre sikt vil Tyskland kutte alt av fossilenergi. Nå har Tyskland en næringsminister fra partiet De Grønne, og han gjør allerede mye for å booste fornybarutbyggingen ytterligere. 

Tyskland har en mer ambisiøs klimapolitikk enn selv EU, men sol- og vindbransjen i Tyskland mener landet kunne vært enda mer ambisiøse. De mener Tyskland kunne og burde bygge ut mer, man at dagens regelverk stikker kjepper i hjulene på en enda raskere utbygging. 

Tyskerne forventer at prisene på olje og gass kommer til å stige, men i øyeblikket utnytter Russland 2/3 av kapasiteten de har til Europa. North Stream 2 er ikke nødvendig i dag for sikre gassforsyningen til Tyskland og EU, fordi man har de andre transportkanalene for å ta imot russisk gass som brukes i dag. Så her er det et større spørsmål om Russland vil fortsette å holde de andre gassledningen mot Europa åpne. Dersom russerne skulle skru igjen kranene – da har Europa problemer. 

EU ønsker å øke importen av flytende naturgass (LNG) fra USA, Canada, Midt-Østen eller Norge. Men det er dyrere, og en bruker mye energi på nedkjøling og transport. Det er mye mer energikrevende enn å ta imot naturgass fra rørledningene fra Russland. 

– Putin svikter Xi ved å sette ham i en vanskelig situasjon

Erdem Lamazhapov, doktorgradsstipendiat ved FNI, forsker på energisikkerhet med fokus på Russland og Kina.  

– Den kinesiske presidentern Xi Jinping viser den russiske presidenten Vladimir Putin stor vennlighet for tida. Hva kan dette få å bety i et sikkerhetspolitisk lys?

– Muligheten for Kinas støtte er psykologisk sett en meget viktig trøst for Putin. Putin besøkte Xi tidligere denne måneden, og Xi viste Putin stor vennlighet, med blant annet å anerkjenne russiske sikkerhetsbekymringer knyttet til NATO. 

Nå svikter Putin Xi ved å sette ham i en vanskelig situasjon: Kina må finne en måte å støtte Putin-regimet uten å rette søkelyset mot seg selv. Kina er ikke klar for en fullstendig konfrontasjon med Vesten og tjener ingenting på russisk invasjon i Ukraina. 

Ukraina i seg selv har en viktig relasjon til Kina, og Kina understreker at de opprettholder prinsippet om ikke-intervensjon og respekt for nasjonal suverenitet. Samtidig kommer Beijing aldri til å kritisere Moskva. Det viktige er hvordan kinesere kommer til å forholde seg til vestlige sanksjoner, og om de kommer til å hjelpe russere med å unndra seg dem eller å dempe påvirkningen av dem. Det gjenstår å se.

– Russland handler med andre autoritære regimer

Frode Nilssen er seniorforsker ved FNI og professor ved Handelshøgskolen ved Nord universitet. Han er ekspert på internasjonal handel og kjenner Russland godt. 

–  Vesten iverksetter økonomiske sanksjoner mot Russland. Men vi de fungere? Hva skjer med internasjonal handel til og fra Russland nå? 

–  Sanksjoner mot Russland vil fungerer dårlig nå. Russland har siden invasjonen av Krim i 2014 søkt nye allianser og handelspartnere. Hvis Europa struper sin gassimport fra Russland, snur russerne seg mot Kina og andre autoritære stater i øst. Gassprisen går til himmels i EU, og det er det Europa selv som får slite med. 

Det er virkelig vanskelig å finne en måte å ramme Russland med sanksjoner nå. Det er vanskelig å peke på hva vi skal finne på for å stagge Putin. 

Norge kjøper mye fisk og mineraler fra Russland. Det må vi nok slutte med nå. Mineralene går inn i produksjon av kunstgjødsel og aluminium, så vi får se hva det får å si for Yara og Hydro. 
Med økt inflasjon og dårligere mat vil den vanlige russer bli skadelidende. De er vant til bøye nakken og gå videre. De vil få dårligere kår økonomisk, selv om Russland siden 2010 har satset hardt på å bygge opp russisk matsikkerhet. Fram til da stod Norge for 70 prosent av leveransene av sjømat til Russland. Det siste tiåret har russerne begrenset matvareimporten, og heller bygget opp eget. 

Mat har alltid vært en maktfaktor i internasjonal politikk. Nå skal du bare se. Russland eksporterer enormt mye hvete til verden. Slutter de med det, vil det få en innvirkning på matprisene globalt. 

Nilsen har nylig vært redaktør gitt ut boka Russia’s Role in the Contemporary International Agri-Food Trade System, hvor han sammen med kolleger viser hvordan Russland har blitt en stormakt å regne med når det gjelder mat.  

OSSE kan gjøre lite annet enn å fordømme utviklingen

Pål Wilter Skedsmo er forskningsleder ved FNI og ekspert på sivilsamfunn i post-sovjetiske stater. 

– Du var med på å skrive en rapport om det norske bidraget til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sitt Special Monitoring Mission i Ukraina siden 2014. Hva er OSSEs rolle i det som skjer i Ukraina nå? 

– OSSE har hatt et viktig oppdrag i Ukraina siden 2014, men Minskprosessen er nå åpenbart helt død. OSSE kan gjøre lite annet enn å fordømme utviklingen, selv om noe av organisasjonens observasjsonskapasitet opprettholdes.  OSSE's Special Monitoring Mission for Ukraine tok halve budsjettet til OSSE de siste årene. Og det var organiseringen av det norske bidraget hit jeg evaluerte i 2019, blant annet med en intervjureise til Kyiv. Norske og andre internasjonale observatører har siden 2014 overvåket demarkasjonslinjen fra begge sider og apportert om våpenhvilebrudd og ikke minst hjulpet sivilbefolkningen på begge sider. Samtidig var det også observatører andre steder i Ukraina, siden Russland insisterte på det.

Hvis Kreml forstår sitt eget beste, legger de seg ikke ut med NATO-landet Norge

Øystein Jensen er seniorforsker ved FNI og jussprofessor ved USN. Han er ekspert på folkerett, havrett, nordområdene og Svalbard. Han skrev i 2020 boka Svalbardtraktaten 100 år, hvor han sammen med kolleger tar for seg de mest sentrale folkerettslige problemstillingene rundt Svalbardtraktaten. 

– Kan det hende at Russland vil utfordre det norske forvaltningsregimet på Svalbard? 

– Hvis Russland angriper noen del av Norge, inkludert Svalbard, vil dette være likestilt med at Russland angriper alle land i NATO-alliansen. Norge, med støtte fra NATO, er i sin fulle rett til å forsvare alle deler av Norge, også Svalbard.

Selvforsvarsretten etter FN-pakten går klart nok foran Svalbardtraktatens forbud mot å etablere militære installasjoner og lignende på øygruppen. Hvis Kreml forstår sitt eget beste, så legger man seg ikke ut med NATO-landet Norge.

Når det er sagt, så er forholdet mellom Norge og Russland ikke sammenlignbart med forholdet mellom Russland og Ukraina. Det har vært visse uenigheter mellom Norge og Russland om delelinjer og ressursene i havet ved Svalbard, men dette handler ikke om norsk suverenitet. Russland er part i Svalbardtraktaten og anerkjenner Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet på øygruppen.

At Norge nå stiller seg bak de kraftfulle sanksjonene mot Russland vil jo kunne prege det bilaterale forholdet, også når det gjelder fiskeriforvaltning og miljøspørsmål. Med en mer anspent utenrikspolitisk relasjon mellom Russland og vesten, må vi kanskje også forvente økt militæraktivitet i de nordlige havområdene. Men Norge og NATO overvåker selvsagt den minste av den russiske Nordflåtens bevegelser. 

Tekst: Anna Valberg, FNI

Sist oppdatert 22. 03.22