De årlige globale klimakonferansene (COPs) har pågått siden Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992. De langt fleste av disse har skjedd uten mye interesse fra media fordi det ikke har vært mye oppmerksomhet om dette spørsmålet i mesteparten av perioden. Denne lange prosessen har heller ikke vært noen diplomatisk suksesshistorie. Formålet med konvensjonen og partsmøtene har vært å få ned klimagassutslipp, men i stedet har CO2-utslippene økt med mer enn 60 prosent i perioden. 

Seniorforsker ved FNI Steinar Andresen har forsket på klimapolitikk og internasjonalt samarbeid i en årrekke, og har god oversikt over både det som har skjedd og det som skal skje. 

– Hvorfor har resultatene vært så magre? 

– Det er ikke vanskelig å forklare. Klimaproblemet er særdeles vanskelig å løse fordi økning i utslipp i stor grad har vært knyttet grunnleggende drivkrefter som økonomisk vekst og befolkningsvekst. Det er ikke lett for globale miljøkonferanser, hvor alle skal bli enige, å påvirke disse drivkreftene.

Etter at Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992 ble den neste milepælen nådd i 1997 da Kyoto-protokollen ble vedtatt. Den var langt mer spesifikk og ambisiøs enn Klimakonvensjonen, og bidro til å redusere utslipp fra de rike land. Den fikk likevel liten betydning for globale utslipp siden disse i økende grad kom fra de store fremvoksende u-landene (emerging economies), spesielt i Asia, og disse landene hadde i Protokollen ingen forpliktelser til å kutte utslipp. De senere forhandlingene har gått meget langsomt fremover både grunnet motsetninger mellom USA og EU og ikke minst mellom rike og fattige land.    

– Hvordan kom landene videre? 

– Det neste viktige gjennombruddet kom derfor ikke før Parisavtalen ble vedtatt i 2015. Det var et gjennombrudd i den betydning at alle land nå aksepterte å påta seg utslippsforpliktelser. Avtalen ble også vurdert som en suksess av mange fordi den var meget ambisiøs med sikte på å redusere den globale temperaturøkningen til under 2°C, eller aller helst til 1,5 °C. 
Det var imidlertid opp til det enkelte land hvor ambisiøse de nasjonale bidrag skulle være. Basert på innspillene som ble lagt frem i Paris viste det seg at temperaturøkningen ville bli nærmere 3 °C, skyhøyt over de ambisiøse målsetningene i avtalen. 

– Og nå er vi klare for COP26 i Glasgow. Hva skjer der? 

– En sentral del av Parisavtalen er at partene skal øke sine ambisjoner i kommende femårssykluser. Dette skulle vært diskutert på partsmøte i 2020, men møtet ble avlyst på grunn av COVID-19. Partsmøtet i Glasgow 2021 er derfor det viktigste møte etter at Parisavtalen ble vedtatt. Det er grunn til å merke seg at det har skjedd en meget positiv utvikling de siste årene. 

Mange av de sentrale rike land som EU og USA har meldt inn langt mer ambisiøse målsetninger enn ventet, og det gjelder i noen grad også store utslippsland i Asia som Kina, mens andre så langt ikke har kommet med nye mål. Dersom de nye målene skulle bli etterlevet, bidrar de til at man nå nærmer seg 2°C-målet, mens 1,5°C fremdeles er et fjernt mål som det vil bli uhyre vanskelig å oppnå.      

–  Hva bør vi følge særlig med på i Glasgow? 

– Diskusjon omkring de nye bidragene vil selvsagt stå sentralt, og her kan man, tradisjonen tro, forvente sterke motsetninger mellom ulike grupper av land. Land fra OECD-regionen vil pushe spesielt de raskt voksende økonomiene til å påta seg mer ambisiøse mål, mens disse vil insistere på at de fremdeles er fattige og at dette må vektlegges. 

Spørsmål om finansiering av tiltak i fattige land vil også komme til å stå sentralt, ikke minst fordi de rike land så langt ikke har oppfylt sine forpliktelser. Vi kan også vente at de mer ambisiøse statene, så vel som den grønne bevegelsen, som vil være sterkt representert, vil pushe for å få aksept for 1,5°C-målet. Men her vil nok mange store land i sør være negative. 

–  Er det grunn til å tro at det blir noen store fundamentale gjennombrudd i Glasgow? 

–  Nei. Prosessen er langsom og trinnvis, og til tross for at dette er et stort globalt sirkus vil mye i praksis avgjøres i de lukkede rom mellom de mest sentrale aktørene.

Det blir spesielt interessant å følge i hvilken grad USA og Kina er i stand til å snakke konstruktivt sammen. Her er det grunn til å minne om at det var den bilaterale avtalen mellom disse to landene som la grunnlaget for Parisavtalen. 

Uansett hva man blir enige om i Glasgow er det de prioriteringer og avveininger som skjer hjemme hos de sentrale utslippsaktørene som blir mest avgjørende. Her synes EUs ambisiøse mål ganske realistiske, gitt det som har skjedd der så langt. Det knytter seg langt større usikkerhet til om USA vil være i stand til å levere, gitt den sterke polariseringen omkring klima på hjemmebane. Det er ingen tilsvarende polarisering i Kina, men her er signalene om fremtidens klimapolitikk mange og usikre. 

Dette gjelder i enda større grad India, som snart har like store utslipp som EU. Derfor er det særdeles viktig å opprettholde fokus på klimaspørsmålet også etter at blitslampene slukkes i Glasgow.