For en innføring i hva klimaforhandlingene er, se intervjuet med FNI-nestor Steinar Andresen.

EUs pådriverrolle for klima blir bare sterkere. Tar de den globale ledertrøya nå? 

Jon Birger Skjærseth, seniorforsker ved FNI og ekspert på Paris-avtalen og europeisk klimapolitikk. 

EU har meldt inn det mest ambisiøse og troverdige målet av de tre største utslippsaktørene Kina, USA og EU. De vil kutte 55 prosent kutt i netto-utslipp innen 2030 sammenlignet med 1990. 

Det nye er at EU har ambisjoner om nå denne målsetningen gjennom en helhetlig politikk for ikke bare energi, men samfunnsomstilling i Europa. EUs Green Deal tar mål av seg til å vise at det er mulig å nå netto-null utslipp av klimagasser innen 2050 uten å ødelegge økonomien eller naturen, og samtidig sørge for rettferdig fordeling og omstilling. Hvorvidt EU lykkes med denne ‘feie for egen dør’-lederskapsambisjonen er svært viktig også for resten av verden.

Norge ser ikke ut til å forsterke sitt klimamål. Holder dette?

Det er vel ikke helt riktig. Hurdalsplattformen legger opp at utslippene skal kuttes med 55 prosent innen 2030 fra 1990-nivå. Det er en liten oppjustering av Solberg-regjeringens mål om 50-55 prosent i samme periode.  Det nye målet skal gjelde for hele økonomien og dermed også for kvotepliktig sektor, som bl.a. omfatter petroleumsindustrien. 

Det nasjonale målet for kvotepliktig sektor er nytt sammenlignet Solberg-regjeringen. Det er heller ikke noe Norge er forpliktet til av EU – EUs mål for kvotepliktig sektor settes på EU nivå og forpliktelsene fordeles på ulike forurensende virksomheter – ikke land. EUs mål for kvotepliktig sektor er nå på 43 prosent kutt innen 2030 sammenlignet med 2005. EU-kommisjonen har foreslått å styrke dette målet til 61 prosent kutt i samme periode. 

Norge skal fortsatt nå sine klimamål sammen med EU, men oppfølgingen avhenger til syvende og sist av konkrete virkemidler og gjennomføring. Hurdalsplattformen legger opp til at utslippene skal kuttes hjemme og følger Solberg-regjeringens forslag om gradvis økning av CO₂-avgiften til 2000 kroner fram mot 2030. Den foreslår også noen andre tiltak og annonserer en ny klimaplan for hele økonomien – både for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Derfor er det for tidlig å si hvordan målene skal nås i praksis.

Norge har fått ansvar for de viktige artikkel 6-forhandlingene. Hva kan Norge få til? 

Jørgen Wettestad, seniorforsker ved FNI og ekspert på europeisk klimapolitikk, klimakvoter og karbontoll: 

Norge er tradisjonelt en dyktig forhandler, noe som trengs for å få løst Artikkel 6-flokene. Artikkel 6 har å gjøre med regler og mekanismer for kvotehandel mellom land. Selv om det selvsagt vil være gunstig endelig å få på plass regelverk som erstatter og fornyer Kyoto-mekanismene vil jeg påpeke at viktige ting for å få ned utslippene skjer regionalt, nasjonalt og lokalt. 

Det er rekordhøye priser i EUs kvotemarked; det nasjonale kvotemarkedet i Kina har startet opp; det er høyere priser i Californias kvotemarked; og selv Russland snuser på klimakvoter – for å nevne noe. Så dette betyr at det er viktig å ha minst tre tanker i hodet på en gang.  

For det første er det ikke uten betydning det som skjer i de globale forhandlingene; nå i Glasgow. Det bidrar bl.a. til å sette fokus på klimaproblemet og få til avtaler og erklæringer som land og aktører kan holdes ansvarlig overfor. 

For det andre er det av avgjørende betydning hvordan fine globale avtaler og erklæringer følges opp regionalt og nasjonal; i praksis.  

Og for det tredje så foregår det som sagt viktige ting nokså frikoplet fra de globale forhandlingene, som den nevnte utviklingen i karbonprisings systemene.

Xi Jinping kom ikke, og ikke Vladimir Putin heller. Hva betyr det for forhandlingene?

Iselin Stensdal, forsker ved FNI og ekspert på kinesisk klimapolitikk: 

Det er ikke vanlig at øverste ledere kommer hvert år. Årets møte er viktig for å ikke miste ‘koken’ etter at det ble coronapause i fjor. Samtidig er ikke Glasgow like viktig som Parismøtet var i 2015 eller toppmøtet i København i 2009. Det kommer ingen Glasgowavtale slik som vi har en Parisavtalen.  Det er selvsagt en symbolsk verdi når verdensledere møter opp. Men det betyr ikke at de bidrar til at det blir noen bedre eller raskere løsninger på samtalene.  Så lenge hovedforhandlere og de viktigste myndighetspersonene kommer, så er det det som teller for å forhandlingene framover. 

For vertslandet, i år Storbritannia, er det nok viktig at flest mulig prestisjefulle ledere kommer. Derfor var det for eksempel flere bitre kommentarer i britiske aviser over at XI Jinping ikke har lovet å delta. Xi har ikke vært utenfor Kina siden COVID-pandemien begynte, men deltatt online på viktige internasjonale møter. Kinas innsatsvilje på å redusere klimagasser står like støtt og avhenger ikke av Xis deltakelse i Glasgow.

Mer om Kinas holdninger i klimapolitikken forteller Gørild Heggelund om her. 

Anna Korppoo, Seniorforsker ved FNI og ekspert på russisk klimapolitikk: 

Putin har blitt mer opptatt av klimaendringer i det siste, men under de internasjonale klimaforhandlingene blir han utfordret. Russland er mer opptatt av retorikk enn av ekte utslippsreduksjoner. 

Uttalelsene Russland kommer med i slike sammenhenger er ofte tomt skryt. Du må liksom si at du skal gjøre noe, men spørsmålet som gjenstår er å si hva du konkret skal gjøre. Det holder ikke å bare gjøre nye beregninger på hvor mye CO₂ skogen din tar opp.