I en skyskraper i Singapore sentrum står en høyreist og blond fyr i et fancy møterom og prater. Tåka ligger over byen, og ut av vinduet ser en andre høyhus som stikker opp over det hvite teppet. Det er FNI-forsker Andreas Østhagen som er invitert til å fortelle om sikkerhetspolitikk i nordområdene for et østasiatisk publikum.  Han er invitert dit som ekspert på nordområdepolitikk, noe som viser at han er etterspurt ikke bare i Norge, men i verden.
 
Nylig kom oversikten over de 500 mest-publiserende forskerne i Norge i perioden 2017-2020. Pent plassert på denne lista var FNI-forsker Andreas Østhagen med 33 publiseringspoeng, like foran sjefen sin, FNI-direktør Iver B. Neumann.  

Forskerprofil
Navn: Andreas Østhagen
Alder: 34
Fra: Bodø
Forsker på: Sikkerhetspolitikk i nordområdene 

Godt nok heller enn perfekt 

Østhagen vedgår at det er stas å være på lista over de som publiserer mye.  
– Jeg har nok satset mer på kvantitet enn kvalitet de seneste årene, smiler han skjevt. Han har valgt heller å skrive mange artikler om ulike temaer innenfor samme fagområde enn å skrive én utrolig dyp og kompleks artikkel. 

Østhagen tok doktorgraden sin i Canada, og tror fokuset han har hatt på publisering kommer av at han er preget av den nordamerikanske akademiske kulturen. 
– Vi klager over tellekantsystemet her i Norge, men over dammen er de enda mye mer opptatt av det. Jeg har nok blitt litt påvirket av mine nordamerikanske læresteder, og har valgt å publisere mye som er godt nok heller enn å bruke år og dag på å pusse og flikke på noe som skal helt fantastisk og perfekt. 
 
– Publiseringspoeng er fint, men det er ikke det som driver meg, smiler den effektive bodøværingen, som for tida prøver å være mest mulig i pappaperm. – Jeg har tidligere forsøkt å ikke sjekke e-post, men det er ikke bra for meg. Jeg blir bare stressa av ikke å ha kontroll. Jeg har det bedre når jeg er oppdatert, sier han, og understreker at et gjentakende nyttårsforsett er å øve på å si “nei”.  

Det kan muligens behøves. Østhagen er, for de som jobber med ham, kjent som en virvelvind av produktivitet og initiativ. I tillegg til å forske på fulltid ved FNI, underviser han ved Oslo Nye Høgskole (tidligere Bjørknes), har en bistilling ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet, er tilknyttet Wilson Center i DC og skal snart til Harvard med et prestisjefylt Fulbright-stipend på innerlomma. I 2011 var han med på å starte et nettverk for unge nordområdeforskere på tvers av kloden – The Arctic Institute, han har tatt initiativ til flere store konferanser ved FNI med topp-politikere og -byråkrater, og kan bruke flere timer på å gi en journalist i the Economist bakgrunnsinformasjon. I tillegg er han er aktiv samfunnsdebattant som gjerne stiller i Dagsnytt atten, og har vært på NRK Helgemorgen hele fem ganger – bare det seneste året.  

– Akademisk språkbruk frustrerer heller enn å imponere, tror Østhagen

– Det er slike ting som gir meg energi, sier han. – For meg er det ikke publiseringspoeng som motiverer, men tanken på å bidra i samfunnsdebatten og bruke kreftene mine på å skape resultater som kan være nyttige for samfunnet, slår han fast.  

Liker ikke akademisk stammespråk

Han formidler vidt og bredt, smalt og nerdete. Men alltid i et tilgjengelig språk. De første fire årene av yrkeslivet jobbet Østhagen på Nord-Norges europakontor i Brussel. Der så han hvordan norske kommuner slet med å forstå det tekniske språket i dokumentene som kom fra EU-organene.  

– En del av min jobb var å oversette de viktige tingene til et forståelig og mindre teknisk språk, forklarer han. – Dette er nok medvirkende til at jeg har blitt så opptatt av å unngå for tungt språk og for mye akademisk sjargong. Noen av mine kolleger i forskerverdenen er veldig akademiske av seg, og bruker stammespråk til å ekskludere, og konkurrerer om å være mest mulig kunnskapsrike. Jeg vil heller bidra i samfunnsdebatten, sier han bramfritt.  
– Akademisk språkbruk frustrerer heller enn å imponere, tror Østhagen, som forteller at han bruker samme tilnærming når han skal søke forskningsprosjekter. 

Vinner kampen om pengene 

– Jeg får mye tyn for at jeg ikke skriver akademisk nok. Men jeg lykkes jo med å skaffe forskningsprosjekter, i hard konkurranse med andre svært gode søkere. Jeg tror de som skal vurdere prosjektsøknader setter pris på stilen der jeg på en enkel måte sier hva jeg ønsker å gjøre i prosjektet, setter sakene i kontekst.  

Han er ikke engang halvveis i karrieren sin, men gjennom årene han har jobbet på FNI har Østhagen vært en av dem som lykkes i den knallharde kampen om prosjektmidler.  

–  Og når man først har fått tilslag på et forskningsprosjekt, har man jo lovet en masse leveranser til det prosjektet. Så da må en kanskje skrive litt fort, smiler han lurt.  
– Det gjelder å tenke flerbruk, forklarer han. – En publisering er sluttresultatet av flere års arbeid. Men man publiserer jo ulike saker om de samme tingene. 

– Dette blir den første skikkelige boken jeg står for helt alene.

Det er unike publikasjoner, men de sirkler gjerne rundt samme tema. På den måten får man en slags stordriftsfordel.  
– Jeg er også opptatt av at datainnsamlingen jeg gjør skal kunne munne ut i flere publiseringer. Det gjelder å utnytte dataene sine best mulig, og skvise sitronen effektivt.

Doktorgraden blir bok

På spørsmål om hvilke publiseringer han er skikkelig stolt av, peker Østhagen på masteroppgaven fra 2010 som ble fagartikkel og hans tidlige artikler da han begynte som forsker i 2014 og 2015.  

– De la jeg skikkelig mye innsats i, så de er viktige for meg, sier han. Av nyere ting trekker han fram oversiktsartikkelen om maritime disputter som er et produkt av doktorgraden fra 2019.
– Det er jo på en måte en enkel artikkel, men det har tatt flere år med arbeid å skaffe seg innsikten til å skrive den, forklarer han.  
 
2022 tegner til å bli et godt år for Andreas Østhagen – også når det gjelder produksjon av publiseringspoeng. Senere i år kommer doktorgraden hans ut som bok, noe som gir hele 8 publiseringspoeng. Boka samler alt arbeidet han har gjort på temaet maritime grenser. Dette er også arbeid han er ordentlig stolt av. 

– Det blir den første skikkelige boken jeg står for helt alene, sier Østhagen, som har vært med på å skrive flere mindre bøker, og har bidratt på utallige bokkapitler.  

Verdien i å være forsker 

Forskning tar lang tid, også fordi det tar tid å opparbeide seg kunnskap. Da er det viktig å systematisere og dele den kunnskapen, mener Østhagen.  

Han legger ofte mye arbeid i kronikkene sine, og mener de er minst like viktige som noen av de vitenskapelige publiseringene.  

– Det handler om hva som er verdien i å være forsker for meg. De fleste leser jo ikke forskningsartikler. En kronikk eller medieopptreden kan ha mye større effekt.  

– Livet som forsker er sært, vanskelig og veldig utakknemlig.

Han mener det er synd man ikke får poeng for formidling, og utfordrer Forskerforum og Khrono til å lage en oversikt over forskere som formidler mest. For ham er formidlingen en viktig drivkraft.  
 
– Å kunne ha en impact, en påvirkning, å delta og være til nytte for samfunnet, enten det er å drive folkeopplysning, hjelpe studenter eller ha dialogmøter med departementene – det er det som driver meg.  

Tøff karrierevei 

– Har du noen tips til unge som har lyst til å bli forsker?  
– Livet som forsker er sært, vanskelig og veldig utakknemlig. Men samtidig er det veldig givende. Det er konstant utfordrende, og du har stor frihet.  
 
Det er kanskje ikke alle som tenker over det, men forskere jobber mye alene.
 
– 95 prosent av tida er du alene, så du må tåle å sitte mye for deg selv. Du må ha et indre driv og klare å motivere deg selv, for det er ikke alltid noen som maser på deg eller spør hvordan det går.
 
Østhagen mener det ikke finnes noe forskergen: 
– Å bli forsker krever ikke medfødte evner – du bygger de egenskapene som trenger gjennom trening og hardt arbeid. Men før du velger forskningen som karrierevei, kan det være lurt å teste det ut, mener han.  
 
– Prøv forskerlivet før du begynner på doktorgrad, anbefaler han. – Dersom du tar kontakt med et forskningsmiljø du tenker er relevant for deg, finnes det ofte muligheter for å jobbe som juniorforsker eller vitenskapelig assistent i en periode på noen måneder, forteller han.  
 
Han synes det er overraskende få unge mennesker som tar kontakt. Om det er fordi de er sjenerte eller om de bare ikke er så interessert i forskning, vet han ikke. Selv har han kommet på rett hylle.  
 
– Det et stort privilegium å få reise rundt i verden og fortelle om fagfeltet mitt, sier Østhagen. – Nordområdepolitikk er et hett tema, og det er artig å få være eksperten. Jeg er opptatt av å forklare komplekse sammenhenger nyansert, men ikke for teknisk og utilgjengelig. Hvis jeg ikke fikk holde foredrag og lage seminarer – så ville jeg ikke hatt lyst til å være forsker, avslutter han. 

Tre på FNI om Andreas Østhagen

Svein Vigeland Rottem, seniorforsker ved FNI: 

– Andreas er upretensiøs superforsker, og en kollega som driver alle rundt seg framover. En som fullt ut mestrer de tre viktigste feltene i forskning: akademisk publisering, deltakelse i den offentlige debatt og undervisning. Sjelden vare.

Cecilie Juul Stensrud, juniorforsker ved FNI: 

– Andreas har en arbeidsfilosofi og en interesse for fagfeltet som både smitter og inspirerer. Han ser verdien av å skape rom for andre, og ved å oppfordre unge forskerstemmer til å engasjere seg, eksempelvis som innledere i debatter og på seminarer, legger han til rette for å ta del i og etablere egne faglige nettverk. For en som står på startstreken av karrieren har Andreas med dette bidratt til å skape både mestring og trygghet rundt eget forskningsarbeid.  

Iver Neumann, direktør ved FNI:

– De minst interessante forskerne å lede er de som alltid sier nei fordi de angivelig har så dårlig tid. Det er veldig hyggelig med kolleger som blir med på ting og/eller gjør det de skal. Og så har vi folk som Andreas, som selv får ting til på skje, det er jo rene festen. Da er det bare hyggelig å bli slått av en yngre medarbeider! gliser Neumann, og viser til oversikten over Norges mestpubliserende forskere. 

Av Anna Valberg