Tema: Hvordan kan Norge bidra til at verden slipper ut mindre kvikksølv? 

Stikkord: kvikksølv, internasjonale avtaler, Norge, Kina, miljøgifter, miljøpolitikk, global miljøstyring 

Forskningsprosjektet dreier seg om kvikksølv, et tungmetall med alvorlige helseeffekter, og er et samarbeid mellom norske og kinesiske forskere.

Prosjektets mål er å studere implementeringen av politikk og instrumenter på ulike styringsnivåer i Norge og Kina: nasjonalt, bilateralt og internasjonalt.

Prosjektet ser også på hvilken rolle Norge kan spille med sikte på å redusere utslipp av kvikksølv internasjonalt. Som nettoimportør av kvikksølv og med streng regulering av kvikksølvutslipp har Norge egeninteresse i å delta aktivt internasjonalt. I tillegg passer det godt med norske ambisjoner om fortsatt å være et foregangsland i internasjonal miljøpolitikk, ikke minst når det gjelder miljøgifter. 

Kina er den største eksportøren av kvikksølvutslipp. Det er derfor fornuftig å rette søkelyset mot Kina som et viktig samlingspunkt for norske interesser og prioriteringer innenfor dette miljøgiftområdet. Kina er også et interessant tilfelle i seg selv, da landet har tatt en aktiv rolle på kvikksølvområdet gjennom ratifisering av Minamata-konvensjonen i 2016. 

Prosjektets overordnede forskningsspørsmål er: hvordan kan Norge bidra til en mer effektiv implementering i global kvikksølvstyring? Arbeidet er organisert i tre deler: 

1. Vitenskap, politikk og global styring: I dette arbeidet, publisert i Asian Perspective, har vi undersøkt vitenskapens rolle i Kinas beslutning om å støtte og ratifisere Minamata-konvensjonen, og i utvikling av kvikksølvpolitikk på hjemmebane. Internasjonale forhandlinger om kvikksølv startet i 2003, og enighet om å starte forhandlinger om et juridisk bindende instrument ble oppnådd i 2009. Minamata-konvensjonen ble vedtatt i 2013, og i 2016 ble Kina den 30. part som ratifiserte konvensjonen, som trådte i kraft i 2017. Under Minamata-forhandlingene endret Kina noe uventet sin posisjon, og ga sin støtte til et juridisk bindende instrument for kvikksølv. Siden 2000 har det vært en sterk økning i internasjonalt produsert kunnskap om kvikksølv. Kina har i økende grad deltatt i denne prosessen, og har utviklet et sterkere kunnskapsgrunnlag innad i landet for å håndtere kvikksølvproblemet. Vår forskning konkluderer med at Kinas egenproduserte data om kvikksølvutslipp bidro til å nyansere den internasjonale vitenskapelige informasjonen om landet på kvikksølv. Dette styrket dermed Kinas beslutningsgrunnlag i forhandlinger slik at det ble mulig å støtte Minamata-konvensjonen. 
    
2. Implementering av Minamata-konvensjonen: Kina har det siste tiåret endret sin posisjon i forbindelse med håndtering av kvikksølv som et miljøproblem. For ti år siden var kvikksølv ikke vurdert å være et alvorlig miljøproblem. Nå er landet en aktiv aktør i Minamata-forhandlingene og kvikksølvforurensning står høyt på miljøagendaen i dag. Med ratifisering har Kina forpliktet seg til å implementere Minamata-konvensjonens mål. Det er fortsatt lite systematisk kunnskap om hovedfaktorene som bidrar til eller hindrer implementering av de internasjonale målene i Kina på nasjonalt og subnasjonalt plan. Arbeidet ser derfor på implementeringsprosessen, aktører og interessegrupper, med et spesielt fokus på kullsektoren. Arbeidet differensierer mellom direkte (spesifikke mål i konvensjonen) og indirekte implementering (co-benefit fra annen politikk,). Vi konkluderer at flere lov- og institusjonsendringer er iverksatt med mål om å implementere forpliktelsene fra Minamata-konvensjonen for kullsektoren. I tillegg, krav om blå himmel og forbedret miljø har også styrket indirekte implementering av konvensjonen gjennom f.eks. tiltak mot luftforurensing. Dette antyder at både direkte og indirekte implementering har vært viktig for implementering i kullsektoren. 
    

3. 3. Bilateralt samarbeid: Norge har hatt et  samarbeid med Kina på kvikksølv siden 2006. I vårt arbeid ser vi på hvordan det bilaterale vitenskapelige samarbeidet oppsto, og om det har påvirket Kinas kvikksølvpolitikk. Prosjektet ser på drivkreftene bak det bilaterale samarbeidet, både i Kina og Norge. Studien ser på de viktigste aktørene og strategiene i det kinesisk-norske samarbeidet, og konkrete resultater. Vår konklusjon er at samarbeidet med Norge har vært  instrumentelt for utviklingen av kvikksølvpolitikken  i Kina både nasjonalt og internasjonalt.  Intervjuer er gjort med sentrale aktører både i Norge og Kina. Det norsk-kinesiske samarbeidet gikk ut på å styrke kunnskap om kvikksølv og bygge kapasitet i Kina, og utviklet seg fra vitenskapelig samarbeid til en politisk dialog om kvikksølv. Vår artikkel bidrar til en bedre forståelse av betydningen av bilateralt samarbeid, som har fått lite oppmerksomhet i forskningen sammenlignet med multilateralt samarbeid. Arbeidet er ferdigstilt og sendes inn til tidsskriftpublisering.

   4. Fleksibilitetsmekanismer under Minamatakonvensjonen: Vi undersøker rollen/driverne bak design og bruk av tidsbegrensede unntak under Minamatakonvensjonen, som et eksempel på en fleksibilitetsmekanisme. Med Kina som case kartlegger vi hvilken rolle fleksibilitetsmekanismer spiller, hvordan de forhandles frem og hvordan de designes. Artikkelen konkluderer med at forhandlingene medførte at fleksibilitetsmekanismene ble et nyttig verktøy i stedet for et avtalemessig smutthull. 

Prosjektperiode: 2017-2021