Nansen ble berømt i 1880- og 1890-årene for sine arktiske ekspedisjoner, som han beskrev i detalj gjennom en rekke bokutgivelser, ofte illustrert av ham selv. Han spilte en nøkkelrolle under den vellykkede oppløsningen av den svensk-norske unionen i 1905, og ble Norges første ambassadør til Storbritannia.

Senere ga han viktige bidrag til dannelsen av vitenskapsdisiplinen fysisk oseanografi, og etter 1. Verdenskrig viet han mye av livet sitt til arbeidet for krigsfanger, flyktninger og sultofre. Dette gjorde han både som representant for Folkeforbundet, og på eget initiativ. For sin humanitære innsats ble Fridtjof Nansen tildelt Nobels Fredspris i 1922.

Fridtjof Nansen bodde på Polhøgda fra huset sto ferdig i 1901 til hans død i mai 1930. Nansens grav ligger i hagen foran huset.